Et nytt rustningskappløp er i gang mellom land som Kina, USA og Russland.

Glåmdalen 29.01 2010

Denne gangen handler det ikke om å ha flest atomvåpen, men om å ruste seg til krigføring over internett, ifølge nettsikkerhetsselskapet McAfee.

Selskapet mener å kunne slå fast at minst fem land nå har våpen til bruk for internettkrigføring, såkalte cybervåpen, og at flere enn 20 land forbereder seg på en slik krig.

– Det foregår et rustningskappløp i cyberspace, sier Dave DeWalt, administrerende direktør i det amerikanske nettsikkerhetsselskapet.

Slår alarm

Landene som allerede har utviklet våpen som kan brukes til internettkrig er ifølge McAfee USA, Kina, Russland, Israel og Frankrike.

DeWalt er ikke den første som slår alarm om denne nye typen rustningskappløp. I oktober uttalte Hamadoun Toure, lederen for FN-organisasjonen Den internasjonale telekommunikasjonsunionen (ITU), at den neste verdenskrigen kan finne sted i cyberspace.

McAfee-lederen påpeker at trusselbildet på internett har endret seg. Før var spionasje og angrep mot myndighetenes nettsteder de største truslene. Nå rettes økende oppmerksomhet mot kommersielle virksomheter på internett.

Beskytter seg ikke

DeWalt trekker fram hackerangrepene mot Google i desember som eksempel.

– Dette er bare ett av flere svært kraftige angrep de siste 12 månedene, sier DeWalt.

Google mener angrepene kan spores tilbake til kinesiske myndigheter. Men kinesiske tjenestemenn avviser anklagene.

Til tross for de potensielle skadevirkningene av et internettangrep, ser det ut til at de ulike landenes myndigheter er trege i arbeidet med å få private bedrifter til å beskytte seg mot slike angrep, mener Stewart Baker, stipendiat ved Centre for Strategic and International Studies i Washington. Baker står bak en studie av IT-selskapers forhold til internettrusler, en studie McAfee refererer til.

– Nasjonalstater og svært sofistikerte kriminelle organisasjoner involverer seg i virksomhet som har til hensikt å stjele hemmeligheter og sørge for driftsavbrudd, og den private sektoren blir i økende grad fanget i kryssilden, sier han.

To av juristene som utarbeidet argumentene Bush-administrasjonen brukte for å rettferdiggjøre torturlignende avhørsmetoder av terrormistenkte, blir ikke straffet.

En Abu Ghraib-fange trues med hund. Juristene som utarbeidet Bush-administrasjonens avhørsregler som åpnet for tortur, slipper straff.

Aftenposten 31.01 2010.

Les også:

• Eks-CIA-agent trekker tortur-anklager
• Rice godkjente tortur
• CIA utsatte fange for vanntortur 183 ganger

Jusprofessor John Yoo.

Juristene utviste dårlig skjønn men misbrukte ikke sine stillinger, heter det i en rapport som ennå ikke er offentlig. Godkjenningen av tortur får derfor sannsynligvis ikke yrkesmessige konsekvenser for de to juristene. Deler av innholdet i rapporten er gjort kjent gjennom en artikkel i Newsweek.

John Yoo , som er professor i forfatningsjus ved California-universitetet i Berkeley, har stått i fare for å miste sin stilling som professor, mens dommer Jay Bybee er blitt truet med riksrett.

Juridiske smutthull

John Yoo og Jay Bybee arbeidet i justisdepartementet etter terrorangrepet 11. september 2001 og var med på å utarbeide retningslinjene for avhør av terrormistenkte.

Dommer Jay Bybee.

De to juristene bisto i årene 2001 til 2003 Bush-administrasjonen med å finne «juridiske smutthull» for den omstridte fangebehandling.De juridiske retningslinjene førte til at det ble åpnet for blant annet vanntortur, såkalt «waterboarding», for å få antatte terrorister til å snakke.

Waterboarding, eller simulert drukning, innebærer at fangen får store mengder vann over hodet mens vedkommende ligger på rygg, og dermed får følelsen av å drukne.

Forhørsmetodene avskaffet

Obama-administrasjonen offentliggjorde i april i fjor detaljerte opplysninger om hvordan CIA har brukt metoder som allment betraktes som tortur, mot mistenkte terrorister.

Samtidig kunngjorde Obama at forhørsmetodene ikke skal tillates. Dermed er simulert drukning nå avskaffet som virkemiddel for å få fanger fra krigen mot terror til å snakke.

• Stenger Guantánamo og CIAs fengsler i utlandet

Jusprofessor John Yoo baner seg vei mellom demonstrerende studenter ved California-universitetet i Berkeley 17. august 2009. 75 studenter krevde professorens avgang for hans medvirkning til det rettslige grunnlaget for fangebehandlingen under Bush-administrasjonen.

Dempet kritikk

I sitt oppgjør med torturen som Bush-administrasjonen godkjente, konkluderte justisdepartementet i Washington i utgangspunktet med at de to juristene hadde misbrukt sine stillinger da de utarbeidet argumentene for de harde avhørsmetodene.

Men i den forestående rapporten har justisdepartementet dempet kritikken. Nå heter det at de to juristene har utvist dårlig skjønn.

• Utsatt for vanntortur

- Tvingende nødvendig

De to juristene har forsvart både sin egen innsats og de omstridte metodene som ble benyttet, og har fastholdt at det var tvingende nødvendig å ta hardhendte midler i bruk etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001.

• Halve USA støtter tortur

Obama har tidligere gjort det klart at han ikke vil innlede noen prosess mot dem som faktisk gjennomførte avhørene der torturlignende metoder ble brukt. Men han lovet ikke det samme for dem som er juridisk ansvarlig for reglene som rettferdiggjorde metodene. Ifølge Newsweek kan det imidlertid nå se ut til at juristene slipper tiltale.

Konklusjonen i rapporten vil høyst sannsynlig skape sterke reaksjoner hos en rekke grupper i USA som krever at det iverksettes straffetiltak mot jurister som åpnet for de ekstreme avhørsmetodene under Bush-administrasjonen.

Les også:

• Innrømmer tortur på Guantanamo
• Cheney forsvarer torturmetoder
• Ekslusivt intervju: – Jeg ble mishandlet

Protestanter demonstrerte i 2007 mot vanntorturen som ble benyttet på Guantanamo.

CIA hevdet kontrakter med Blackwater var avsluttet. I ruinene fra trippelagentens selvmordsbombe mot CIA forrige uke graves det fram en helt annen historie.

Blackwaters grunnlegger Erik Prince fra en høring i Representantenes Hus om det private militære selskapets rolle i Irak og Afghanistan.

Dagsavisen 08.01 2010.

Hva i all verden gjorde to leiesoldater fra Blackwater på CIAs base i Khost-provinsen ved grensa til Pakistan sør-øst i Afghanistan onsdag forrige uke? Spørsmålet hagler nå inn over Washington etter at den jordanske selvmordsbomberen og trippelagenten Humam Khalil Abu-Mulal al-Balawi sprengte seg selv og åtte andre i filler.

En av de åtte var al-Balawis jordanske kontakt, etterretningsoffiseren Sharif Ali bin Zaid. De sju andre er blitt omtalt som CIA-agenter. To av disse var imidlertid ansatte i det private militære selskapet Blackwater. Selskapet skiftet navn til Xe etter at 17 sivile ble drept og 20 såret da vakter fra selskapet fyrte løs i Bagdad i september 2007. De tette båndene mellom CIA og Blackwater har lenge vært godt kjent, selv om de har vært svøpt inn i hemmelighold. Etter drapene i Bagdad har imidlertid CIA offisielt forsøkt å distansere seg fra selskapet.

Så sent som i desember uttalte CIA at alle kontrakter med Blackwater i forbindelse med CIAs dronebombekampanje i Afghanistan og Pakistan var avsluttet og at CIA-sjef Leon Panetta hadde beordret gjennomgang av alle kontrakter med Blackwater. «For tida er ikke Blackwater involvert i noen CIA-operasjon, annet enn i sikkerhet eller støtteroller», uttalte CIA-talsmann George Little den gang.

Symbol på privatisering

At to personer fra selskapet var til stede da CIA skulle møte en mann de anså som en av sine viktigste informanter på flere år, som hevdet han hadde informasjon om al-Qaida-toppen Ayman al-Zawahiri, maner fram et annet bilde enn det CIA tegner opp.

Saken blir ikke bedre av at basen i Khost omtales som sentrum for CIAs dronekrig, som de hevder Blackwater ikke lenger er involvert i.

Blackwater var blitt det fremste symbolet på USAs privatisering av krigene i Irak og Afghanistan, der private militære selskaper gjennom milliardkontrakter med Washington spiller en sentral rolle.

– At personer fra Xe er involvert i et avhør av en kilde som anses som så viktig, er overraskende, sier NUPI-rådgiver Helge Lurås til Dagsavisen om hendelsen i Khost. Samtidig understreker han at de tette båndene mellom CIA og selskapet er velkjente. Han viser blant annet til rapporter om slikt samarbeid også i Pakistan. Privatiseringen har store konsekvenser, understreker han.

– Det er veldig spesielt at et privat selskap har så tette bånd til CIA, med tanke på hvilke konstitusjonelle fullmakter CIA har, sier Lurås.

Leide inn Blackwater

Høsten 2009 skapte det debatt da den amerikanske gravejournalisten Seymour Hersh avslørte at CIA i 2004 hadde hyret Blackwater til en topphemmelig operasjon for å spore opp og likvidere antatte al-Qaida-ledere. Ifølge New York Times brukte CIA flere millioner dollar på operasjonen, som ikke førte til at en eneste leder av al-Qaida ble arrestert eller drept.

Tidligere denne uka havnet nok en sak som knytter Blackwater opp til CIA inn i amerikansk offentlighet. I siste nummer av det amerikanske tidsskriftet Vanity Fair hevdes det i en artikkel om Blackwaters grunnlegger Erik Prince at CIA i 2004 hyret Blackwater til å likvidere den terroranklagede tysk-syriske forretningsmannen Mamoun Darkazanli i Hamburg. Journalisten bak saken har tidligere jobbet for CIA. I saken avslører han en rekke detaljer i det tette samarbeidet mellom etterretningen og private selskaper.

At amerikansk etterretning skal ha hatt planer om å drepe Darkazanli på tysk jord har vakt sterke reaksjoner i Tyskland, der myndighetene ikke har glemt hvordan den tyske statsborgeren Khaled el-Masri ble arrestert i Makedonia og tatt med til en fangeleir i Afghanistan, der han satt til mai 2004 uten at det noen gang ble reist tiltale mot ham.

– Posisjonerer seg

Hendelsen i Khost kommer på toppen av kritikken som har haglet mot amerikansk etterretning etter at den nigerianske statsborgeren Umar Farouk Abdulmutallab første juledag forsøkte å sprenge et fly fra Amsterdam til Detroit. Tirsdag sluttet USAs president Barack Obama seg til kritikken av CIA, da han blant annet uttalte at «systemet har sviktet på en potensielt katastrofal måte». Helge Lurås mener kritikken kan leses som et forsøk fra Obama på å posisjonere. Han viser til eksempler på hvordan etterretningen har vært viktig i å enten begrense eller åpne regjeringens og presidentens handlingsrom.

– Det er sterke krefter i Pentagon og etterretningsorganisasjonene som ikke nødvendigvis støtter den politikken Obama fører, dette kan være et middel for å kunne sette til side analysene de kommer med senere, sier Lurås om Obamas kritikk. Han viser i tillegg til en rapport som ble offentliggjort mandag denne uka, skrevet av blant andre den amerikanske generalen og militære etterretningstoppen Michael Flynn. I rapporten hudflettes amerikansk etterretning i Afghanistan. Lurås mener denne kritikken er et uttrykk for maktkampen mellom de forskjellige delene av amerikanske etterretning.

Et øyeblikk satt Zeyad Al Absi og så på TV. Det neste så han barna sine ble revet i filler. – Livet er snudd opp ned, sier han.

Dagsavisen 28.12 2009.

Syttiåtte år gamle Mustapha Al Jamal venter, i håp om at hjemmet hans en dag vil bli bygd opp igjen. Mens årsdagen for tapet hans, den fjerde januar 2009, nærmer seg, er det usikkert når og hvordan det vil skje.

Den tretti år gamle sønnen Mohammed er mindre optimistisk, han tror blokaden av Gaza, som nå nærmer seg fire år, vil fortsette i ti nye.

– Verden har bare akseptert at vi lider, sier han.

4. januar, 2009

– Lyden av rakett ved siden av lød først som et varsel. Jeg løp ut av huset. En time senere kom jeg tilbake til en ruinhaug som en gang var hjemmet vårt. Ikke noe var igjen, minnes Al Jamal. Sønnen kom så vidt fra det med livet i behold.

Al Jamals hjem ble ødelagt under angrepene på Gaza i desember 2008 og januar 2009, som fikk navnet Operasjon Støpt Bly. Israelske F-16 fyrte av tre raketter mot et hus i nabolaget som de hevdet tilhørte en Hamas-aktivist. Mens dette huset ble ødelagt ble hjemmene til Al Jamal og andre i nabolaget «collateral damage». I dag overlever denne gjenlevende etter al-Nakba (et arabisk uttrykk for fordrivelsen av palestinerne, red.anm), kona, de seks sønnene og barnebarna praktisk talt som hjemløse.

– Vi mistet alt, til og med identifikasjonspapirene som viser at vi er levende mennesker på denne planeten, konstaterer bestefaren trist.

Retrospektivt innrømmer Al Jamal at familien var heldig. Zeyad Al Absi, en kjenning av Al Jamal, mistet ikke bare huset, i tillegg mistet han de tre sønnene Mohammed (14), Ahmed (13) og Sudki (4). Fire døtre ble skadet. Kona er i dag paralysert.

– Livet er snudd opp ned, det er ikke lenger noen åpenbare menneskerettigheter i dette landet, konstaterer Al Absi.

– Gradvis forverring

En gransking som nylig ble sluttført av den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem konkluderer med at 1.387 palestinere ble drept, hvorav 773 ikke-stridende, mange av dem kvinner og barn. Fire israelske sivile mistet også livet fra rakettskyts som kom fra Gaza, i tillegg til ni soldater som deltok under angrepet i Gaza, fire av dem fra ild som kom fra egne soldater. Den israelske regjeringen fortsetter med å bestride de fleste funnene.

Maxwell Gaylard ved kontoret til FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten (UNSCO), innrømmer at situasjonen i Gaza ikke blir noe bedre, selv ett år etter angrepet.

– Det er en sakte og gradvis forverring i levestandarden for folk i Gaza. Livet blir ikke noe bedre, det blir sakte verre for mange, sier han fra kontoret sitt i Jerusalem.

Mens årsmarkeringen nærmer seg konstaterer Al Jamal at lite har endret seg.

– Jeg overlevde al-Nakba da jeg var elleve år i 1948, nå lever jeg det på nytt, konstaterer han rolig, med surrealismen fra livssituasjonen sin som et ekko av stemmen.

En epidemi av hjemløshet

Over hele verden, også i de mest utviklede landene, mister mange familier hjemmene sine, ofte fordi de mister jobben eller på grunn av økonomiske problemer. I Gaza har hjemløsheten to kilder: økonomisk blokade og militære angrep, enten gjennom angrep som Operasjon Støpt Bly, eller andre angrep.

En familie kan overleve de økonomiske problemene, men likevel miste hjemmet sitt i rakettangrep. Under blokaden står mangelen på nødvendige byggematerialer i veien for håp og løfter om en normal framtid.

Hvis de er heldige bor familier som har mistet hjemmet sitt under et militært angrep ofte på ett rom sammen. Privatliv er ikke-eksisterende under forhold som sender tankene tilbake til tidligere tiders internering og konsentrasjon. Dette er spesielt vanskelig for de mest sårbare: de unge, eldre og svake.

Leirhus

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA) annonserte lørdag før jul at de hadde bygd opp igjen det første huset på Gazastripen etter angrepet for ett år siden. Huset er konstruert av murstein av leire, ikke ulikt husene som ble bygd av soltørket leirstein i tidligere tider. Mer konvensjonelt byggemateriale er ikke tilgjengelig. Den israelske blokaden gjør at sement og andre byggematerialer ikke finner veien inn i Gaza.

UNRWAs operasjonsleder John Ging overleverte huset til familien Mahed Al Athamna i nabolaget Abed Rabbo nordøst i Gaza. Familien mistet leiligheten sin under det israelske angrepet.

Al Jamal undrer imidlertid på om disse husene vil være løsningen for folk på Gaza.

– Går vi tilbake til det syttende århundre, spør han tydelig skeptisk.

Når Maxwell Gaylard blir bedt om å kommentere oppfatning av de nye husene ler han og tar en pause før han svarer.

– Jeg kan forstå reaksjonen deres. Vi i FN har alltid bedt om at blokaden av Gaza skal løftes. Israel og det internasjonale samfunnet har et ansvar for å løfte blokaden.

I likhet med mange andre i Gaza er Al Jamal frustrert over det internasjonale samfunnet og diplomatiet.

– Tyrkia forpliktet seg til millioner av tonn med sement, og Egypt, vår nabo, er den største stålprodusenten i Midtøsten, utbryter han før han legger til:

– Hvorfor er vi fortsatt hjemløse?

På tross av internasjonale lovnader om 4,5 millioner dollar til gjenoppbygging av Gaza under Donor-konferansen som ble ledet av Norge og Egypt i mars 2009 har ikke gjenoppbyggingen startet. Selv om pengene er tildelt kan lite bli gjort. Forklaringen er enkel.

Når Gaylard blir spurt om hvor langt gjenoppbyggingen har gått svarer han «ingen steder». Han stanser opp et øyeblikk før han fortsetter:

– Israel lar ikke noe materiale for gjenoppbygging slippe inn.

Uten livskvalitet

– Blokaden eter oss opp, det er ingen respekt eller medfølelse for barn eller eldre innbyggere, sier Al Jamal før han utfordrer lederne av begge partier, Mahmoud Abbas og Ismail Haniyeh, til å forsøke å leve det livet han har levd det siste året for bare tre dager.

– De vil selvsagt aldri godta det når de har sine biler, fri ferdsel og mobilitet, sier han i frustrasjon.

Med mangel på hus, nok mat og andre basisvarer, fortsetter sykdommene med å herje den besatte Gazastripen. For folk som lider av kroniske sykdommer fortsetter livskvaliteten å gå ned. Helseministeren i Gaza advarte nylig mot at det ikke lenger er tilgang på 141 medisiner det er stort behov for.

– Beholdningen vår er tom, uttalte han.

Å vekke vulkanen

– Humaniteten er over, svarer mannen som mistet hjemme og det meste av familien sin under angrepet når han blir spurt om hvilke håp han har for fremtiden.

Han insisterer apatisk mens han fortsetter.

– Bare maktens språk snakkes, den israelske makten. Jeg ble oppmuntret av Oslo-avtalen, men Oslo er ikke annet enn tomme ord. Jeg har mistet alt, inkludert barna og hjemmet mitt. Israel gjorde vold på privatlivet og familien min. Et øyeblikk satt jeg den 29. desember og så på TV. Det neste øyeblikket så jeg barna mine ble revet i filler, kjøttet fra kroppene deres ble strødd rundt på den knuste steinen og ut over gaten.

På spørsmål om han føler hat mot Israel svarer han at Israels fortsatte handlinger dyrker fram sinne og håpløshet langt ut over det som ble følt tidligere i Gaza.

– Jeg er en fredfull mann, starter den etterlatte hjemløse faren før han fortsetter:

– Men hadde jeg hatt en bombe den gang (under Operasjon Støpt Bly, red.anm) ville jeg ha radert ut jorden. Livet er verdiløst når man må samle opp kjøtt fra barna med sine egne hender.

Nesten et år etter Israels militæroffensiv overfor Gaza fortsetter blokaden å forhindre gjenoppbygging. Syke, traumatiserte og fattige mennesker blir kollektivt avstraffet. En ny rapport som blir lagt fram i dag viser hvordan verdenssamfunnet har sviktet.

Amnesty International Norge 22.12 2009.

Rapporten Failing Gaza: No rebuilding, no recovery, no more excuses lanseres i dag av Amnesty International sammen med 15 andre ledende humanitære og menneskerettighetsorganisasjoner. Organisasjonene krever at det internasjonale samfunn nå må slutte å svikte Gazas befolkning og heller la sine fagre ord følges opp av effektive handlinger for å oppnå en avslutning på den israelske blokaden.
Mangel på byggematerialer
Rapporten forteller blant annet at bare 41 lastebiler med byggematerialer har fått tillatelse til å kjøre inn i Gaza siden januar. Oppgaven med å reparere og gjenreise tusenvis av hus ville derimot ha krevd tusenvis av lastebillass. Befolkningen mangler blant annet sement og glass, og dermed vedvarer ødeleggelsene på privathjem, sivil infrastruktur, offentlige tjenester, bondegårder og bedrifter.

Strømstans og vannmangel
Blokaden har også ført til hyppig elektrisitet-, gass- og vannmangel, noe som har alvorlige konsekvenser for menneskers dagligliv og helse. Deler av Gazas elektrisitetsnettverk som ble bombet under konflikten har behov for reparasjon, noe som fortsatt ikke har funnet sted så lang tid etter. 90% av Gazas befolkning opplever strømstans fra fire til åtte timer om dagen. Strømstansen fører til problemer med vannforsyningen. Vannrør og vanntanker kan ikke bli reparert på grunn av mangel på ekstradeler og materiell. Og på grunn av manglende trykk siver det forurenset grunnvann inn i vannrørene. Kloakkanlegget er også dårlig vedlikeholdt og dette fører til dårlig vannkvalitet. En følge av dette er at diare er et vanlig helseproblem, som forårsaker 12% dødelighet blant unge.

Første skritt i riktig retning
Verdenssamfunnet må sikre at Gaza blir åpnet for tilførsel av byggematerialer for å reparere hjem og sivil infrastruktur før vinteren gjør sitt inntog – et viktig første skritt for å få til en avslutning på blokaden.

Uten kristendommen ville menneskene levd i et helvetessamfunn uten kjærlighet. Det er den klare beskjeden til barna i førjulsserien Jesus og Josefine.

Fritanke.no 18.12 2009.

Josefine får klart svar når hun spør læreren sin om hvordan verden ville ha sett ut uten kristendommen.

– Hvordan ville verden har vært hvis det ikke fantes kristendom? spør Josefine moren sin i den danske førjulsserien Jesus og Josefine på barnekanalen NRK Super.

Moren, som er prest, synes det er et vanskelig spørsmål, men prøver seg likevel med et svar.

–  Hvis vi var heldige, ville det kanskje være en annen religion som kunne hjelpe oss med å forstå hvordan verden henger sammen. Men hvis vi var uheldige, så ville vi gå rundt i et åndelig mørke og tro på ingenting, sier hun vennlig til datteren.

Når Josefine kommer på skolen, stiller hun læreren sin det samme spørsmålet.

Læreren svarer klarere enn moren: ”Hvis kristendommen ikke hadde eksistert, så tror jeg vi hadde vært fortapt”. ”Fortapt?” spør Josefine. ”Det vil si at det onde hadde fått makten over oss. Jesus Kristus er sannheten. Bare ved ham kan vi bli frelst”, svarer læreren.

Reiser i tid og stopper kristendommen
Senere i samme episode reiser Josefine tilbake til Jesu’ tid gjennom en tidsmaskin hun har funnet, og treffer Jesus som 12-åring. Jesus har fått sår inni hendene som det blør fra. Han forstår ikke hva det betyr, og ber Josefine forklare.

Hun har fått beskjed om at hun ikke må fortelle Jesus om hans skjebne, men han presser henne og hun innrømmer til slutt at sårene betyr at han skal dø på korset fordi han er Guds sønn.

Jesus blir rasende, og vil ut av det hele. Han har tidligere vært med Josefine til vår tid og sett en figur som henger på et kors. ”Den figuren på korset jeg så hos deg, er det meg” spør han. ”Ja”, svarer Josefine. Jesus stormer da ut av rommet og sier at han ikke vil være Guds sønn. ”Jeg vil også bli en gammel mann”, roper han og forsvinner.

”Nå må dere leve uten håp”

I en verden uten kristendom jobber moren til Josefine med å spa kull. Hun har verken hørt om Jesus eller julaften. Se hele episoden her.

Nå har Josefine klusset med fortiden, og når hun og vennen Oskar kommer tilbake til vår tid, er alt forandret. Menneskene går rundt og kjefter på hverandre og fyrer i kjeler. Det er veldig varmt.

Josefine ser foreldrene sine stå og spa kull. Når hun går bort til dem, bare kjefter de på henne og ber henne jobbe. De kaller henne ”47” og rister oppgitt på hodet når hun sier at hun heter Josefine. Ingen har hørt om Gud, Jesus, jula eller kristendommen. ”Vi er alle guder”, sier moren, eller ”33” som hun nå heter.

”Sånn går det når du endrer fortiden. Når Jesus ikke lenger vil være Guds sønn, blir nåtiden gjort om til dette”, sier vennen Oskar oppgitt.

Senere får vi se Josef og Maria i Nasaret få besøk av en engel som forteller dem at ”det som har blitt forutsagt vil ikke skje. Den frelser som er født, nekter å frelse. Gud vil forlate dere. Fra nå av må dere leve uten håp”.

Resten av serien fram mot julaften handler ikke overraskende om at Josefine må reise tilbake til Jesu’ tid for å rette opp det hun har gjort, slik at kristendommen og verden kan reddes.

– Etnosentrisk og religionssjåvinistisk
– Dette er grov kristen demagogi fra NRK. Jeg har jo hørt om serien, men var ikke klar over at forkynnelsen var så eksplisitt som dette. Her legges det jo til grunn at det hadde vært et helvete på jord uten kristendommen. Det er en etnosentrisk og religionssjåvinistisk påstand. Dette er en vulgarisme som jeg trodde forsvant på 1800-tallet, sier Jens Brun-Pedersen, pressesjef i Human-Etisk Forbund.

Han synes det er ekstra ille at det er barn som er målgruppa for denne eksplisitte misjoneringen fra statskanalen.

– Da Norge ble dømt i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i 2007, ble det understreket at man skal være ekstra forsiktig med å drive forkynnelse overfor små barn. Det hadde jo vært å håpe at også NRK kunne ta noe av dette inn over seg, sier pressesjefen.

Brun-Pedersen trekker fram at NRK alltid har vært flinke til å hjelpe kristne foreldre med å påvirke barna sine til å tro det samme som dem selv.

– Jeg skjønner at kristne foreldre setter pris på denne hjelpen, men for oss som vil at barna våre skal undre seg så lenge som mulig, og selv komme fram til sitt eget livssyn, så blir det problematisk med slike sterkt misjonerende serier på en statskanal, sier han.

Sendes kl. 15.30
Jesus og Josefine sendes hver dag kl. 15.30 på NRK Super fram til julaften. Dette synes HEFs generalsekretær Kristin Mile gjør saken enda verre.

– I tillegg til det Jens Brun-Pedersen påpeker, må jeg si at det ikke gjør saken noe bedre at serien sendes på et tidspunkt da mange barn har kommet hjem fra skolen og ser på tv alene, mens foreldrene fortsatt er på jobb, sier hun.

NRK vil vurdere kritikken
Programredaktør i Barne- og småbarnsredaksjonen i NRK, Vegar Breimo, synes det er vanskelig å kommentere detaljene i Brun-Pedersens og Miles kritikk.

– Vi får kritikk for at vi sender for lite om Jesus og vi får kritikk for at vi sender for mye. Det er vanskelig å gjøre alle til lags. Her og nå kan jeg ikke si mer enn at vi selvsagt vil se på kritikken fra Human-Etisk Forbund, og vurdere om dette er noe vi må ta hensyn til. Mer enn det kan jeg ikke si før vi får sett nærmere på saken, sier Breimo til Fritanke.no.

Jesus og Josefine er forøvring sendt to ganger tidligere på NRK.

FNs høykommissær for menneskerettigheter kritiserer Sveits og slår fast at det nye forbudet mot å bygge minareter er diskriminerende og i strid med internasjonal lov.

Sveitserne høster massiv kritikk for sitt nye forbud mot å bygge minareter.

Dagsavisen 01.12 2009.

57,5 prosent av sveitserne stemte i helgen for et forslag fra høyresiden om å forby muslimer å bygge nye minareter i landet. De fire minaretene som alt er bygd, får derimot stå.

Folkeavstemningen vil virke dypt splittende, advarer FNs høykommissær for menneskerettigheter, Navanethem Pillay.

– Jeg nøler med å fordømme en demokratisk folkeavstemning, men jeg vil ikke nøle med å fordømme den fremmedfiendtlighet som har karakterisert kampanjene i flere land, blant dem Sveits, og som bidrar til slike resultat som dette, sier Pillay.

– Sveits risikerer å komme på kollisjonskurs med sine internasjonale forpliktelser, ved at de diskriminerer en enkelt religion, sier Pillay.

Hun får støtte av FNs spesialrapportør for religionsfrihet, Asma Jahangir.

– Dette er en klar diskriminering av medlemmer av den muslimske minoriteten i Sveits, sier Jahangir.

Europarådet tar også sterkt avstand fra det sveitsiske minaretforbudet.

– Det er grunn til å spørre om fundamentale rettigheter, som er beskyttet av internasjonale avtaler, bør være tema for folkeavstemninger, heter det i en kunngjøring fra rådets generalsekretær Thorbjørn Jagland.

Flere europeiske ledere har også reagert sterkt på det sveitsiske minaret-forbudet, blant dem Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner.

– Jeg håper at sveitserne raskt vil omgjøre denne beslutningen. Dette er et uttrykk for intoleranse, og jeg avskyr intoleranse, sier Kouchner.

Kjøtt av kastrert råne. Biffstrimler fra ku. Grillpølser av hønsekjøtt. Hest. Og purkepølse! Hvis du tror du aldri har spist noe slikt, er du trolig rundlurt.

 

 

Aftenposten 15.11 2009.

 

Sau blir til får. Gris til svin. At ord er makt, er det få som tviler på. Men valg av ord kan og så avgjøre hva som selger.

Husdyr utsettes for dette i større grad enn andre. Derfor er det lite samsvar mellom hvordan dyr klassifiseres før de føres inn i slaktebilen og hva de ender opp som i kjøttdisken. Med få unntak døpes de om.

Kuer blir hetende storfe. Mer overraskende er det kanskje at arten hest nesten forsvinner helt etter å ha blitt tappet for blod og partert.

Inne i vakuumpakket plast kalles død hest for «dyrekjøtt». Bare en og annen biff på dyre restauranter og spekepølse kan spores tilbake til «Sugarcane Hanover» og andre hingster.

Det stopper ikke der. De som tror at det bare er mennesker som diskrimineres ut ifra kjønn og alder, tar grundig feil. I dyreriket er visse kjønn og aldersgrupper høyere rangert enn andre.

Hankjønn selger best.

Okse er positivt ladet. Selv om både kuer og okser kalles storfe etter døden, gjenoppstår overraskende mange okser når prislappen settes på. Derfor er mang en «oksestek» fra ku å få kjøpt. De kommer ikke fra transvestitter.

Noe av det møreste kjøttet – mørbradstek (et mørt stykke øverst på låret) selges svært ofte som et stykke kjøtt fra et kjønnsnøytralt dyr. Det gjelder for all del ikke å assosiere biffen med en død ku. Og når halen er skilt fra skrotten, blir halene fra både okse og ku til «oksehale.» Det finnes jo ingen oppskrifter på «kuhalesuppe»!

Selv om mange eldre kuer ender opp som kjøttdeig (av storfekjøtt selvsagt), mener mange kokker at kjøtt fra eldre, litt fet ku er både saftig, mørt og smakfullt. Men gammel ku er definitivt ikke å oppdrive, hverken på restaurantenes menyer eller i kjøttdiskene.

Kviger – kuer som ikke har kalvet – har jevnt over det møreste biffkjøttet, men i butikkene er det umulig å få tak i kvigefilet. Også de ender som storfe – hvis de ikke «opphøyes» til okse.

Rett skal være rett, det er ikke alle okser som markedsføres som det de er heller. Selv om kjøttbransjen i fjor sendte 378tonn kjøtt fra kastrater ut i butikkene, ble ikke merkingen deretter.

Men – er man stor, rødbrun, spraglete og har horn, gjelder det altså i all hovedsak å være hankjønn.

Svinaktig god purke.

Er man mindre, lyserød og assosieres med influensa, markedsføres ikke hannen. Alle som har smakt svinekoteletter med brunstsmak, forstår det. Uansett hvor lenge man surrer dem i «Côtes du Rhône» eller uansett mengde pikant krydder, forsvinner ikke smaken.

De rånene som slaktes og havner i kjøttdisken i en eller annen pølse, er imidlertid kastrert. Men hvem har funnet noe som helst laget av galtekjøtt?

Purkenakke (uttales svinenakke) er råvare i ekstra smakfullt pålegg. Årsaken er at det faktisk er mer smak i purkene enn i både unggriser og råner. Av den grunn havner også mange purker i pølsekvernen.

Mange kilometer med medisterpølse som selges unna før jul, kunne med andre ord vært kalt purkepølse med ister. (Ister er det hardeste fettet på grisen – hvitt og minner litt om talg). Men dersom medisterpølsen hadde hatt betegnelsen purkepølse på etiketten, ville de fleste valgt pinnekjøtt på julaften.

Smale er sau.

Pinnekjøtt stammer fra arten sau – dyr med et fårete blikk – som får hodet kappet av og solgt som smalahove. Den sistnevnte betegnelsen skyldes at sau heter smale på vestlandsk.

Men ellers er dyr fra denne slekten lettest å markedsføre som lam – gjerne som stek. Lamme lår bør du skygge unna – de kan jo komme fra hvilket som helst dyr – det eneste man vet om dem, er at de som selger dem, er dårlige i norsk rettskrivning. Strengt tatt er det kun lam som kan selges som det. Har lammet overlevd en vinter, slaktes det som ungsau, og blir til får – gjerne i kål – enten det dreier seg om søyer eller vær. Det meste av pinnekjøttet kommer fra lam – men noen ribbeinsbrudd fra sau selges også som pinnekjøtt.

Men det er ingen som selger fårepølser eller fenalår, som reklamerer med at kjøttet kommer fra en vær. Værballer – en nasjonalrett på Island – kommer kun fra hannen. Der blir ingen lurt.

Dyr med hønsehjerne.

Verre er det med hønene. De betegnes nå som «biprodukt» av eggproduksjonen. Slaktede høner har gjort sitt. De har lite kjøtt på bena og brukes i stadig mindre grad til kjøtt.

Dette var annerledes før, da man hadde kombihøner som både verpet og hadde nok brystmuskler o.a. igjen til å havne i frikasseen.

De hønene som kommer på markedet i dag, betegnes som gourmethøner og er mødre til en generasjon med kyllinger. Ifølge kjøttbransjen slaktes de sammen med kalkun, fordi de er så store. Det rare er at mange av disse hønene også «omdannes» til kalkun på den samme slaktelinjen.

Prior karbonader av «kalkun» inneholder bare dobbelt så mye kalkun som høne. Det samme gjør kjøttboller av «kalkun». Også grillpølser av «kalkun og kylling» inneholder en del hønsekjøtt.

Og hvem vet? Kanskje noe av dette hønsekjøttet egentlig er kvernet hane. Det ble slaktet 76 tonn hane i 2008. Kykeliky! Eller var det goble, goble?

 

MARY ROBINSON VIL HA NY VERDENSORDEN:

- Det er en fare for at vi får alt om igjen

FRYKTER NYE NEDGANGSTIDER: Irlands tidligere president Mary Robinson er bekymret over det økende gapet mellom rike og fattige.

–Det virker som vi ikke har tatt noen lærdom av finanskrisen, sa Irlands tidligere president Mary Robinson da eks-statsledere fra hele verden var samlet i Madrid. Målet er ambisiøst: De vil konstruere en ny verdensorden.

–Troen på at markedet vet best, er nå død. Vi lever nå i multilateralismens tid, ikke noe land er så mektig at det kan løse krisen alene. Men jeg tviler på at vi har tatt alvoret inn over oss: Vi har vært passive med hensyn til reformer, det er stort sett business as usual. Det er en veldig vanskelig verden vi går inn i nå, sa FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan på konferansen i den såkalte Madrid-klubben. Klubben regner seg selv som et kraftverk av ekspertise for dagens politiske ledere.

Ny politikk

Der ba mer enn 30 tidligere statsledere og 70 eksperter fra hele verden om en revolusjonerende, ny verdenspolitikk.

Konferansen ble åpnet av det spanske kongeparet, og blant deltagerne var Italias tidligere statsminister Romano Prodi, Irlands tidligere statsminister Mary Robinson og president for Europaparlamentet Jerzy Buzek, samt en rekke tidligere presidenter fra Latin-Amerika og Afrika. Som eneste skandinav var tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik med.

Kampklare

Stemningen var både dyster og kampklar, og det manglet ikke store erklæringer.

–Vi lever i slutten av en epoke og begynnelsen på en ny. Nå blir staten sett på som løsningen for å fremme reelle, radikale endringer. Krisen har bekreftet at verden er én stat; en handlekraftig stat som ikke bare regulerer markedet, men som er sterk nok til å fremme demokrati og globalt økonomisk samarbeid, og håndtere problemer som klimaendringer, fattigdom, migrasjon og terrorisme, mente Manuel Chaves, visestatsminister i den spanske regjeringen.

Én verden

Forsamlingen var enig om at markedet må være forutsigbart, og det må overvåkes og reguleres. Flere advarte mot å vende tilbake til proteksjonisme og mindre demokrati, og minnet om diktaturene som fulgte etter den store depresjonen på 1930-tallet.

–Demokrati er det eneste systemet som kan overvinne krisen, sa spanskekongen Juan Carlos til forsamlingen.

Bekymret

Mary Robinson, ekspresident i Irland, tidligere høykommisjonær for menneskerettigheter i FN og visepresident i Madrid-klubben, er bekymret.

–Vi ser gamle vaner vende tilbake, som bankenes utdeling av bonuser. Jeg er bekymret. Det er en fare for at vi får alt om igjen, det virker som vi ikke har tatt noen lærdom av finanskrisen, sier Robinson til Aftenposten. Hun fastslår at gapet mellom rike og fattige land øker.

–Og de rike landene sier de har nok med å redde seg selv nå, sier hun.

Madrid-klubben er ingen prateklubb, sier Kjell Magne Bondevik.

Madrid-klubben

Verdens største forum for tidligere statsledere, som skal tilby dagens ledere en kilde til kunnskap og politisk lederskap. Medlemmene skal være av «eksepsjonelt kaliber».

Ble etablert i oktober 2001.

Er en uavhengig organisasjon som jobber for å fremme demokrati og global forandring. Over 70 statsledere er medlemmer.

Blant medlemmene er Bill Clinton, Mikhail Gorbatsjov, og Helmut Kohl.

Skandinaviske medlemmer er Sveriges utenriksminister Carl Bildt, Danmarks eks-statsminister Poul Nyrup Rasmussen, Islands tidligere president Vigdís Finnbogadóttir, nobelprisvinner Martti Ahtisaari fra Finland samt Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik.

Rundt 400.000 papirløse immigranter sitter bak lås og slå i USA, noe private selskaper tjener store penger på. Kenyanske Siele Rotich Baliach satt fengslet i 20 måneder og opplevde vold, plassmangel og dårlig mat. Han hadde bodd 21 år i USA.

Siele Rotich Baliach ble internert under kummerlige forhold i 20 måneder. Men han elsker fortsatt USA. Nå starter han med blanke ark i New York.

 

 

 

Dagsavisen 11.11 2009.

 

Fra Liberty Island utenfor New York City hilser frihetsgudinnen immigranter velkommen til USA med ordene «Give me your tired, your poor, your huddled masses yearning to breathe free» – gi meg dine slitne, dine fattige, dine kuede folkemasser som lengter etter å puste fritt. Men i dag lever over elleve millioner mennesker ulovlig og uten papirer i USA. Og hvert år blir rundt 400.000 av dem arrestert.

Som kenyanske Siele Rotich Baliach, blir de aller fleste satt bak lås og slå mens saken deres blir behandlet. 70 prosent av immigrantene blir satt i fengsler og sentre drevet av private selskaper. Siele Rotich Baliach forteller Dagsvisen om en hverdag med vold, plassmangel og dårlig mat.

– Vi ble behandlet som hunder, og satt sammen med voldsforbrytere. Men vi er ikke kriminelle, sier Siele Rotich Baliach til Dagsavisen.

 

VANT FRAM

Baliach hadde bodd i USA 21 år da immigrasjonsmyndighetene stoppet ham på et tog på vei til New York. Han sier han og familien forfølges av et korrupt kenyansk regime, og at det er for farlig å dra tilbake. 39 år gamle Baliach visste at han brøt amerikansk lov, men var ikke forberedt på behandlingen han skulle få av immigrasjonsmyndighetene.

– Jeg eide et plateselskap og levde et godt liv. Plutselig satt jeg i fengsel, uten noen kontakt med omverdenen. Jeg trodde aldri jeg skulle se himmelen igjen, sier Baliach.

I løpet av 20 måneder var han innom seks forskjellige fengsler. De fleste drives av private selskaper, som med jevne mellomrom får krass kritikk fra menneskerettighetsgrupper som Amnesty International og Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS). Siele Baliach er sjokkert over måten de private selskapene operer på.

– Vi ble sendt fra fengsel til fengsel uten forvarsel og uten advokat. De som jobber der tjener minstelønn, og har ikke kompetanse. Og de tjener på å holde oss innesperret så lenge som mulig, sier Baliach.

 

PRIVAT PROFITT

I hundrevis av fengsler og sentre over hele USA sitter rundt 400.000 immigranter og venter på at saken deres behandles. Noen er hele familier som er pågrepet uten papirer, andre er lovlige immigranter som har begått lovbrudd og skal sendes ut. Nesten 70 prosent av dem blir passet på av private selskaper.

Et av verdens største sikkerhetsselskaper, GEO Group, driver varetektsfengselet der Siele Rotich Balach satt i 18 måneder. GEO Group driver 50 slike sentre i USA, og ett på USAs Guantanamo-base på Cuba. Selskapet la nylig fram gode tall, til tross for finanskrise og tomme lommebøker i resten av landet.

Og direktør Goerge Zoley forventer gode år for selskapet framover. – Vi er godt posisjonert til å dra fordel av den store etterspørselen, sa han nylig etter å ha lagt fram et forventet årsoverskudd på 1,14 milliarder dollar i 2009. For immigranter vil aldri slutte å komme til USA. Etterspørselen vil alltid være der.

 

SAKSØKER

Siele Rotich er rasende på selskapet han sier behandler mennesker som dyr.

– Det var som en konsentrasjonsleir. Ingen visste hva som skulle skje med oss, vi var stuet sammen som kveg, og ble banket opp helt uten grunn, sier han.

Nå saksøker han selskapet GEO group for misbruk og vold. I en e-post til Dagsavisen svarer kommunikasjonssjef Pedro Paez at selskapet aldri svarer på anklager mot dem. Kritikere anklager selskapene for å holde på immigrantene lenger enn nødvendig fordi de tjener penger på dem. Ifølge detentionwatch.com, tjener private selskaper 99 dollar per immigrant per døgn.

Nylig varslet Obama en slutt på praksisen med å sende immigranter i fengsel sammen med kriminelle.

– Vi arvet et dårlig system fra den tidligere administrasjonen, sier talsmann for Det hvite hus, Matthew Chandler, til New York Times.

Obama-administrasjonen sier de vil prøve å unngå sette ikke-kriminelle i fengsel, og at de ser på andre muligheter for å endre dagens omstridte system.

 

STARTER PÅ NYTT

Siele Rotich Baliach håper endringene kommer fort. Selv fant han flere juridiske feil i saken sin, og slapp ut 20 måneder etter at han ble arrestert i New York.

– Jeg sto på gata i Texas, nesten helt ved Mexico-grensen, uten så mye som en dollar i lomma. Men jeg var fri, sier Baliach.

Han kom seg tilbake til New York, er fortsatt patriotisk, og elsker USA.

– Dette er det beste landet i verden. At jeg er en fri mann nå, viser at systemet fungerer på et vis, men man må kjempe hardt. Måten de behandler immigranter på er ikke USA verdig. Dette landet ble bygd av innvandrere, sier Baliach.