Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 29. desember 2014

2014 in review

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2014 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

A San Francisco cable car holds 60 people. This blog was viewed about 1,900 times in 2014. If it were a cable car, it would take about 32 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 14. august 2014

– Klimaskeptikere er overrepresentert i media

En ny rapport viser at de som er skeptiske til menneskeskapt oppvarming får relativt sett dobbelt så mye taletid i media som de som tilhører majoriteten.

Dobbelt så mange klimaskeptikere som andre klimaforskere rapporterer at de får mye taletid i media ifølge en ny, internasjonal undersøkelse.

Nrk 14.08 2014

En titt på et gjennomsnittlig kommentarfelt under en klimasak i en tilfeldig norsk nettavis kan tyde på voldsom uenighet når det gjelder årsakene til klimaendringer.

Blant forskerne er ikke denne uenigheten på langt nær så åpenbar, en gjennomgang av 4000 forskningsrapporter viste at 97,1 prosent av rapportene konkluderer med at endringene er menneskeskapt.

Nå viser en ny rapport at de som er skeptiske til menneskeskapt klimaendring får relativt sett dobbelt så mye taletid i media som de som tilhører majoriteten.

Dobbelt så ofte i media

Rapporten, som er publisert i Environmental Science & Technology, baserer seg på svar fra 1.868 forskere som studerer forskjellige aspekter av klimaforandring.

Forskerne, som hovedsaklig var fra Nord-Amerika og Europa, svarte på 35 spørsmål – ett av dem var «hvor ofte har du vært i media i forbindelse med ditt syn på klimaforandringer».

30 prosent av de som mente at drivhusgasser ikke spiller noen rolle når det kommer til klimaendringer, svarte at de hadde vært ofte i media. Tilsvarende tall for de som mente drivhusgasser har stor innvirkning på klimaendringer var 15 prosent.

For ordens skyld: 90 prosent av de spurte rapporterte at de tror at klimagassutslipp har stått for mer enn 50 prosent av den globale oppvarminga siden 1950.

tabell - Foto: Verheggen et al. 2014 /
FOTO: VERHEGGEN ET AL. 2014

– Det handler om regi

Ole Henrik Ellestad er leder for Klimarealistene, og er blant dem som ikke stoler på FNs klimapanel IPCC sine rapporter om menneskeskapt global oppvarming. Han påpeker at det ikke bare handler om hvor ofte man slipper til i media.

– Det nytter ikke å bare telle innlegg, det handler også om regi. De grundige omtalene domineres av den andre siden, og så får vi lov til å komme med noen små replikker innimellom, sier han til NRK.no.

Ole Henrik Ellestad - Ole Henrik Ellestad er leder for Klimarealistene. - Foto: privat /

Ole Henrik Ellestad er leder for Klimarealistene.

FOTO: PRIVAT

Han forteller at han bare har fått én kronikk på trykk siden 2009, ellers har det bare vært replikker.

– Vi som er aktive på fagsiden får nesten ikke inn en eneste primærartikkel, vi får svare når vi blir angrepet, og får inn noen andre replikker. I tyske, britiske og amerikanske medier er det annerledes, der kommer skeptikersiden lettere til orde.

Han mener at IPCC i alt for stor grad får lov til å sette agendaen, og sier at medlemmene er utnevnt av politikere.

– Kom ikke her og si at hvem som er medlemmer der ikke har noe å si for resultatet i den vitenskapelig diskusjonen.

– En forlatt diskusjon

Eystein Jansen, som er forskningsleder vedBjerknessenteret, er ikke overraska over resultatene i rapporten, men tror ikke nødvendigvis de gjelder for Norge.

– Jeg tror det varierer en god del fra land til land, men dette tegner kanskje ikke et riktig bilde av hvordan det er i Norge, her er det veldig få forskere med uttalt klimaskepsis.

Han påpeker at det i land som England, USA og Canada finnes ganske stor klimaskepsis både i media og i politikken, men presiserer at det heller ikke her gjelder blant forskere.

– Dette er uansett en del av medievirkeligheten, det er ikke så lett å gjøre noe med det.

Han forteller at BBC har blitt kritisert for å trekke inn klimaskeptikere, og at de nå har blitt flinkere på å sjekke bakgrunnen til kildene. Han forteller at han selv var med i Debatten på NRK, og at en oljeforsker da var invitert for å skape debatt.

– Det blir som å gå til tannlegen når du tror du har kreft. Vi må tåle en kjedeligere og mer faktabasert debatt.

Han mener den reelle faglige debatten bør handle om hvor følsomt klimasystemet er, og hvor stor responsen – altså hvor mye temperaturen øker i forhold til hvor mye klimagasser som slippes ut – blir på klimautslipp.

– Om det vil være en respons er etter min mening en forlatt diskusjon.

– Forsvinnende små

Forskning.no skriver jevnlig saker som handler om klima, redaksjonsleder Bjørnar Kjensli tror det at klimaskeptikere føler at de får slippe til mer i mediene kan handle om at det ikke er så mange av dem.

– Jeg har ikke mange klimaskeptikere på blokka, men på den andre siden har jeg mange å velge blant.

Han sier at han, i saker som omhandler klimaforskning, sjelden går etter klimaskeptikere.

– Hvis det er en sak med utgangspunkt i en spesiell studie vil jeg finne noen som har forska på akkurat det samme med en annen innfallsvinkel. Det er veldig sjelden det er en klimaskeptiker.

Kathrine Duarte - Katherine Duarte er stipendiat i klimakommunikasjon ved UiB - Foto: UiB /

Katherine Duarte er stipendiat i klimakommunikasjon ved UiB

FOTO: UIB

På andre områder mener han derimot at de kan være relevante i kraft av sine meninger.

– Skal man skrive en sak om klimapolitikk kan de ha en rolle, de representerer jo noe en del folk mener. Men innenfor akademia så er de forsvinnende små, sier Kjensli.

– Én seriøs forsker er ofte nok

Katherine Duarte er stipendiat i klimakommunikasjon ved UiB, og holder for tiden på med en doktorgradsavhandling om hvordan klimaforandringer kommuniseres i media.

– Jeg føler at vi er ferdige med å diskutere om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, nå diskuterer vi heller løsninger, sier hun til NRK.no.

I avhandlinga har Duarte tatt for seg omtrent 250 artikler om klimaendringer og ekstremvær. Hun påpeker at tallene er helt ferske, men foreløpig ser det sånn ut:

  • Omtrent 60 prosent: Nevner ikke om klimaendringer er reelle, det ligger som et uuttalt premiss.
  • Omtrent 30 prosent: Konsensusorienter, det fastslås i teksten at klimaendringene er reelle.
  • Omtrent 4 prosent: Det blir sagt at det både kan være klimaendringer og naturlige variasjoner.
  • Litt under 3 prosent: Konfliktfylte kilder setter spørsmålstegn ved om klimaendringene er reelle.

Duarte har inntrykk av at det er i USA og England man ser flest skeptiske stemmer. I områder i Asia er situasjonen en helt annen.

– I land som Pakistan, Bangladesh og Filipinene er ikke skepsis mot klimaendringer et tema i det hele tatt. De føler det på kroppen.

Hun påpeker at det ikke virker som om norske medier har behov for å nødvendigvis grave opp noen som mener det stikk motsatte som hovedkilden i klimasaker.

– Har man én seriøs forsker så er det ofte nok.

Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 23. juli 2014

Hundreårskrigen

Palestinere overgir seg til israelske soldater ved Ramle i nærheten av Tel Aviv i juli 1948. Krigen mellom 1947-49 skapte en del av årsakene til dagens konflikt, blant annet det palestinske flyktningproblemet.

 

Klokken har passert tolv i Jerusalem. Inne i hotellet er det lettere kaotisk. En bombe har gått av i gaten utenfor. En halvtime senere smeller det igjen.

Aftenposten 21.07 2014.

 

Den første bomben velter en buss som tilfeldigvis passerer hotellet. Eksplosjonen får gjester og ansatte inne til å samle seg i den sørvestlige fløyen – der har de utsikt ned mot gaten og kan følge med på hva som har skjedd.

Det er også der de seks sprengladningene som utgjør angrep nummer to, er gjemt.

Når disse går i luften, mister 91 mennesker livet: 41 palestinere, 28 briter, 17 jøder og 2 armenere. Resten er en russer, en greker og en egypter. 46 personer blir såret.

Internasjonalt blir angrepet på King David-hotellet i Jerusalem fordømt som terror.

Jødisk terror.

Året er 1946, og motstandsgruppen Irgun, som kjemper for en egen jødisk stat i det britiske mandatområdet Palestina, skyr få midler for å nå sitt mål.

Sammen med en annen undergrunnsgruppe, den såkalte Stern-gjengen, tar de livet av i alt 373 mennesker det året. 300 av dem var sivile.

Men volden i det britiske mandatområdet Palestina oppsto ikke med Irgun og Stern. Den var også langt fra forbeholdt den jødiske siden i konflikten.

Aftenposten 24. juli 1946.

Når begynte det? Og hvorfor?

Sionismen

Allerede i 1896 hadde den østerrikske journalisten Theodor Herzl gitt ut boken Jødestaten. På grunn av den sterke antisemittismen i Europa må jødene grunnlegge sin egen stat, argumenterte han og ble med det opphavsmannen til Sionismen. Palestina, den gang under osmansk herredømme, var et sted en slik jødisk stat kunne opprettes, mente Herzl. Til tross for at han døde allerede i 1904, slo Herzls tanker an blant Europas jøder. Sakte men sikkert begynte mange av dem å slå seg ned i Palestina.

Den britiske Balfour-erklæringen fra 1917, om at det skulle etableres et «jødisk nasjonalhjem» i det britiske mandatområdet Palestina, oppmuntret ytterligere til emigrasjon.

 

 

1919 – 1947: Kappløpet om selvstendighet

Angrepet på King David-hotellet i 1946 var på mange måter dråpen som fikk begeret til å renne over for britene. I drøyt 25 år hadde de forsøkt å styre området de insisterte på å få som krigsbytte da Det osmanske riket ble delt etter første verdenskrig. Nå ga Storbritannia FN beskjed om at etter 15. mai 1948 var det slutt.

De første årene hadde gått relativt rolig for seg. Med noen få unntak holdt antall jødiske immigranter seg under 10.000 i året på 1920-tallet, og på flere områder så man tilløp til samarbeid. For eksempel var flertallet av arbeiderne ved mange jødiske kibbutzer palestinere.

«Vi gikk på fottur nesten hver lørdag. Noen ganger besøkte vi en arabisk landsby, der vi ble servert brød og hommos. Vi hadde blandede følelser for araberne. De virket så underlige, så fryktinngytende, men likevel så nær naturen,» fortalte Shimon Peres, senere statsminister og president i Israel, om tilværelsen midt på 1930-tallet.

Jødene som innvandret til Palestina, tok også med seg en ny tid. Der det tradisjonelle samfunnet i regionen var bygget rundt jordbruk med herskende klaner, begynte det så smått å vokse frem industri og urbane strøk. Arbeidere dannet fagforeninger og mange jøder kjøpte jord av rike arabiske og tyrkiske landeiere.

Den relativt fredelige sameksistensen skulle imidlertid ikke vare. Allerede i 1929 hade en krangel om Tempelhøyden i Jerusalem ført til palestinske angrep på jøder i en rekke byer. I alt mistet 133 jøder livet, de fleste av dem drept av palestinere. 116 palestinere ble også drept, brorparten av britiske sikkerhetsstyrker.

Britene gikk med på å begrense den jødiske innvandringen fra Europa – i en tid da antisemittismen aldri hadde stått sterkere på kontinentet

Spenningen ble ikke mindre utover på 1930-tallet. Stadig flere jøder ankom fra Europa, og disse ble foretrukket fremfor palestinske arbeidere i fabrikkene i Haifa og Jaffa. I tillegg var det ingen utsikter til uavhengighet fra britisk styre. Palestinerne hadde fått nok.

Palestinske krigsfanger holdes bak piggtråd under krigen i 1948.

FOTO: HO

Det store arabiske opprøret som brøt ut i 1936, var rettet både mot britene og mot jødene.

«De vanvittige angrepene førte til jødiske hevnaksjoner som ikke var mindre vanvittige. De arabiske hevnaksjonene som igjen fulgte, drev mange jøder til å slutte seg til ekstreme grupperinger. Lederne av den arabiske terroren ønsket dette velkommen,» skriver historikeren Yehoshua Porath.

Opprøret omfattet etter hvert hele Palestina: Telegrafledninger ble kuttet, oljeledninger ødelagt, politistasjoner angrepet, broer og jernbanelinjer sprengt. Da britene endelig fikk kontroll i 1939, var over 5000 mennesker drept, minst 15.000 skadd og en rekke arabiske ledere sendt i eksil eller flyktet.

Britene gikk med på å begrense den jødiske innvandringen fra Europa – i en tid da antisemittismen aldri hadde stått sterkere på kontinentet – men araberne oppnådde ingen løfter om uavhengighet.

Jødene ble på sin side mer sammensveiset og stemmene som talte for intensivert kamp for en egen nasjon, ble sterkere. Mens de fleste arabisk-palestinske ledere og klansoverhoder befant seg i andre land under andre verdenskrig – stormuftien av Jerusalem Al-Haj Amin al-Husseini tilbragte lengre perioder hos Hitler i Berlin – meldte over 100.000 palestinske jøder seg frivillig til det britiske militæret. Over 20.000 av disse endte opp med å gjøre tjeneste.

Holocaust, nazistenes drap på seks millioner jøder under andre verdenskrig, satte også fart i innvandringen til Palestina i etterkrigsårene. Mange jøder som tidligere hadde vært skeptiske til sionismen, mente nå at en egen stat var den eneste forsikringen mot at noe lignende kunne skje igjen. Folkemordet førte også til bred sympati blant vestlige land for jødenes selvstendighetskamp.

 

 

1948 – 1967: Triumfen. Katastrofen.

«Betydningen av den jødiske revolusjonen kan reduseres til ett ord: Selvstendighet. Selvstendighet for det jødiske folk i deres hjemland!» Slik formulerte David Ben-Gurion det allerede i 1944.

Fire år senere, 14. mai 1948, leste han som landets første statsminister opp uavhengighetserklæringen som gjorde Israel til en selvstendig stat. I løpet av få timer hadde både USA og Sovjetunionen anerkjent Israel.

Veien dit hadde imidlertid vært broket.

David Ben-Gurion, Israels første statsminister, sitter under et portrett av sionismens far theodor Herzl. Datoen er 14. mai 1948, Israel har erklært sin selvstendighet.

FOTO: HO

Da FN 29. november 1947 vedtok å dele det britiske Palestina-mandatet i en jødisk og en palestinsk del, brøt det umiddelbart ut kamper. De fleste palestinske araberne var kraftig imot en deling, og allerede dagen etter ble jøder angrepet i Haifa, Tel Aviv og Jerusalem. Kampene utviklet seg etter hvert til en regelrett borgerkrig. Etter noen måneders motgang nedkjempet jødene de palestinsk-arabiske militsene og tok kontroll over den delen av Palestina som FN hadde satt av til dem.

Det var Israels triumf. For palestinerne var det Al-Nakba – Katastrofen.

Militsene var riktig nok beseiret, men samme dag som Israel erklærte seg uavhengig, angrep militære styrker fra Egypt, Jordan, Irak og Syria. De arabiske styrkene var dårlig koordinert og hadde når alt kom til alt, lite å stille opp med mot en bedre utstyrt og mer erfaren israelsk krigsmaskin.

Internasjonale forsøk på å mekle frem fred tok brått slutt da den svenske FN-utsendingen Folke Bernadotte ble drept av Stern-gjengen i Jerusalem 17. september 1948.

Da den siste våpenhvilen var undertegnet tidlig i 1949, kontrollerte Israel et langt større område enn det FN hadde satt av til den jødiske staten.

Det var Israels triumf. For palestinerne var det Al-Nakba – Katastrofen. En skjellsettende opplevelse som skulle legge fremtiden til fremtidige generasjoner øde.

Mellom 600.000 og én million palestinere flyktet eller ble drevet på flukt i løpet av borgerkrigen. Ifølge den innflytelsesrike israelske historikeren Benny Morris var dette en strategi Israel gjennomførte med viten og vilje flere steder – nettopp for å gjøre Israel levedyktig som jødisk stat.

«De tapte og flyktet. Deres retur må nå forhindres. Og jeg vil kjempe imot at de kommer tilbake også etter krigen,» sa Israels første statsminister David Ben-Gurion.

Andre israelske politikere og historikere nekter derimot for at palestinerne ble fordrevet.

Resultatet ble uansett det samme. Naboland som Jordan, Syria og Egypt fikk flyktningleirer som talte titusener av palestinere. Deres rett til retur er den dag i dag et av de vanskeligste temaene når israelske og palestinske ledere drøfter muligheten for en fredsavtale.

 

 

1967 – 1987: Fra total seier til hengemyr

Aftenposten under seksdagerskrigen i 1967.

«Vi vil ikke akseptere noen mulighet for sameksistens med Israel», tordnet den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser 26. mai 1967.

15 dager senere hadde han ikke noe valg.

Da hadde Israel i et lynangrep knust både Egypt og deres allierte Jordan og Syria. Seksdagerskrigen i 1967 befestet Israel som den uovervinnelige militærmakten i regionen og la samtidig pan-arabiske drømmer om å gjenopprette skaden fra 1948 i grus.

Israel okkuperte Gazastripen, Vestbredden og Øst-Jerusalem, noe som sendte enkelte palestinske familier på flukt for annen gang på 20 år.

Selv om Israel lyktes med å kaste ut Yasir Arafat og PLO, ble invasjonen av Libanon en militær hengemyr for Israel.

Sikkerhetsrådet vedtok samme år FN-resolusjon 242 som krever at Israel «trekker seg tilbake fra territorier okkupert i (…) konflikten» – en resolusjon som er blitt et referansepunkt i senere fredsforhandlinger mellom palestinere og israelere.

Israel har imidlertid til gode å rette seg etter resolusjonen.

Til tross for at de arabiske landenes tap i seksdagerskrigen var et nederlag også for palestinerne, vokste det frem en ny motstandsbevegelse på Vestbredden. Ledet av Yasir Arafat vokste Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) seg til en kraft å regne med. PLO og andre motstandsgrupper ble beryktet for sine terrorhandlinger, men lyktes samtidig med å sette palestinernes politiske kamp på kartet. I 1974 fikk Arafat sågar tale i FN.

I Israel blåste den politiske vinden på denne tiden mot høyre. I 1977 fikk landet sin første høyreregjering da Menachem Begin ble statsminister. Under Begin sluttet Israel fred med Egypt, men invaderte samtidig Sør-Libanon i et forsøk på å knuse PLO som hadde slått rot der.

Da kristne libanesiske militser i 1982 massakrerte mellom 700 og 2000 palestinere i flyktningleirene Sabra og Shatila og israelske soldater ikke grep inn, førte det til internasjonalt ramaskrik.

Israelske soldater står ved Klagemuren i Jerusalem under seksdagerskrigen i 1967.

FOTO: HO

I Israel var ikke forferdelsen mindre. Rundt 400.000 mennesker marsjerte i gatene i Tel Aviv med krav om at israelske ledere som delte ansvaret for massakren, måtte stilles til ansvar. Granskningskommisjonen som ble nedsatt samme høst, konkluderte med at forsvarsminister Ariel Sharon bar et «personlig ansvar» for ikke å ha gitt ordre om å hindre massakren.

Selv om Israel lyktes med å kaste ut Yasir Arafat og PLO, ble invasjonen av Libanon en militær hengemyr for Israel. Det skulle ennå ta nesten to tiår før israelske styrker var fullstendig ute av Libanon.

 

 

1987 – 1993: «Trykkokeren» eksploderer

«Gaza ligner på en trykkoker som er ved å eksplodere», sa den palestinsk-amerikanske forskeren Emile Nakhleh da han besøkte området tidlig på høsten i 1987.

Han beskrev en palestinsk befolkning som levde under elendige forhold, og en israelsk militærokkupasjon som bare ble mer og mer undertrykkende.

8. desember krasjet en tankbil fra det israelske forsvaret inn en kø av biler som ventet ved kontrollpost for å komme hjem til Gazastripen, etter å ha vært på arbeid i Israel. Fire palestinere ble drept og sju andre alvorlig skadet.

Ryktene om at tankbilen hadde krasjet med vilje satte i gang det som i ettertid er blitt kalt den første intifadaen, opprøret som på arabisk egentlig betyr «renselse».

I løpet av noen få dager spredde opprøret seg fra Gazastripen til Vestbredden. Bildene av palestinsk ungdom som kastet stein i møte med godt utstyrte israelske soldater, gikk verden rundt.

«Dette er over i løpet av noen dager», sa Israels forsvarsminister Yitzhak Rabin.

Hamas ble grunnlagt og vokste frem under Den første intifadaen (1987-93). Her fra en begravelse i 2001.

FOTO: SUHAIB SALEM / REUTERS / NTB SCANPIX

Det varte i seks år.

I alt ble over 2000 palestinerne drept. På israelsk side mistet minst 160 mennesker livet.

Den første intifadaen lyktes med igjen å bringe palestinernes uavklarte situasjon opp på internasjonalt nivå. Og etter at Yasir Arafat i 1988 antydet muligheten for å anerkjenne Israels rett til å eksistere, endret også USAs syn på PLO seg. Plutselig ble den forhenværende terrororganisasjonen godtatt som palestinernes rettmessige representant. Israel ble på sin side oppfordret til å sette seg ved forhandlingsbordet.

Med intifadaen så også en ny og mer kompromissløs motstandsbevegelse dagens lys: Den islamske motstandsbevegelsen – bedre kjent som Hamas.

 

 

1993-2000: «Ikke i Washington. I Oslo»

Da Yitzhak Rabin, som nå hadde blitt statsminister i Israel, trykket hånden til PLO-leder Yasir Arafat på plenen utenfor Det hvite hus 13. september 1993, var det mange som måtte gni seg i øynene.

Ikke på grunn av den skarpe solen, men fordi de to nettopp hadde undertegnet den såkalte Oslo I-avtalen.

Så sent som i juni hadde Rabin uttalt privat at det var «for tidlig « å undertegne en avtale med palestinerne. Da hadde lavtstående representanter på palestinsk og israelsk side allerede forhandlet i flere måneder – med god bistand fra norske diplomater. De innledende samtalene foregikk i hemmelighet i Oslo og omegn. Senere ble forhandlingene løftet opp på høyere nivå inntil Israel hadde anerkjent PLO som forhandlingspart og palestinernes representant, og PLO anerkjent Israel.

«Vi går. Vi går fort. Ikke i Washington. I Oslo», het det i den israelske regjeringens takk til Norge.

Avtalen ga sågar Arafat, Rabin og utenriksminister Shimon Peres Nobels fredspris i 1994.

President Bill Clinton står sammen med Yasir Arafat (t.v.) og Yitzhak Rabin på plenen foran Det hvite hus 13. september 1993. Datoen er historisk, men Oslo-avtalens intensjoner ble aldri realisert.

FOTO: GARY HERSHORN / REUTERS / NTB SCANPIX

På slutten av 80-tallet raste fremdeles intifadaen på Gaza og Vestbredden, og en fredsavtale virket fjernere enn noen sinne.

Hva hadde skjedd som gjorde forhandlinger mulig?

* På israelsk side hadde man skiftet regjering. Under Yitzhak Shamir hadde Israel kategorisk avvist å forhandle med PLO, til USA og resten av omverdenens store frustrasjon. Den steile israelske holdningen under fredskonferansen i Madrid i 1991 imponerte heller ikke Washington.

* Shamirs tap for navnebroren Rabin ved valget i 1992 bar bud om holdningsskifte, til tross for at Rabin langt fra var kjent som noen forhandlingenes mann i Israel.

* PLO var på sin side i en desperat situasjon. Ikke bare foregikk det et opprør i de okkuperte områdene som PLO ikke fullt ut hadde kontroll over. Organisasjonen var også ute i kulden internasjonalt etter at Yasir Arafat støttet Saddam Hussein under Gulfkrigen i 1991.

Oslo I og senere Oslo II-avtalen fra 1995 etablerte Den palestinske selvstyremyndigheten på deler av Gazastripen og i enkelte områder på Vestbredden. Den var imidlertid langt fra noen endelig avtale og utsatte viktige spørsmål som fremtidige grenser, Jerusalems status og de palestinske flyktningenes skjebne.

Fredsprosessen, som den nå het, fikk seg en rekke skudd for baugen i årene som fulgte.

Shimon Peres. En ringrev i israelsk politikk som blant anet har vært utenriksminister, statsminister og president. Ble tildelt Nobels fredspris i 1994 for avtalen med palestinerne.

FOTO: POOL

Allerede høsten 1995 ble Rabin drept av en høyreradikaler som var motstander av alle samtaler med palestinerne. I 1996 ble Likud-lederen Benjamin Netanyahu statsminister i Israel. Han var langt mer skeptisk til forhandlingene med palestinerne, en skepsis som ble godt foret av gjentatte og blodige selvmordsaksjoner fra Hamas’ side. Bare i 1996 ble 60 personer drept i slike angrep.

Samtidig økte antall innbyggere i bosetningene på Gazastripen og Vestbredden med 40 prosent mellom 1993 og 1996.

I 2000 ble Oslo-prosessen av de fleste regnet som avsluttet da Ehud Barak og Yasir Arafat ikke klarte å bli enige om en endelig avtale under Camp David-toppmøtet i USA.

 

 

2000 – 2014: Ut av Gaza, inn på Gaza

Få hadde regnet med at det var han som skulle sørge for en israelsk tilbaketrekning, generalen som hadde skapt seg et navn på grunn av sine offensiver, ikke retretter.

Men i september 2005 ble Ariel Sharons flere måneder lange kamp kronet med seier: Israel trakk seg ut av Gazastripen og tvang gjennom en evakuering av bosetningene der.

Mange har påpekt at «Arik», den gamle krigshelten som var blitt statsminister, kanskje var den eneste i israelsk politikk med nok tyngde til å kunne gjennomføre tilbaketrekningen fra Gazastripen.

Manøveren kom etter magre år for fredsprosessen – som nå var blitt til den «såkalte fredsprosessen».

Avtalen som aldri kom i 2000, ble startskuddet for Den andre intifadaen i de palestinske områdene.

I USA satt George w. Bush i Det hvite hus. Sammen med FN, EU og Russland meislet han ut Veikartet for fred som skulle etablere en palestinsk stat og få på plass en endelig fredsavtale. Veikartet avstedkom en rekke samtaler mellom den nye statsministeren på palestinsk side, Mahmoud Abbas, og Ariel Sharon.

Mahmoud Abbas

Mahmoud Abbas (1979) har vært palestinernes president siden 2005.

FOTO: MOHAMAD TOROKMAN / REUTERS / NTB SCANPIX

Resultatene var imidlertid magre.

Høsten 2004 døde Yasir Arafat i Frankrike etter å ha vært satt på sidelinjen politisk i flere år, omringet av israelske styrker i sitt hovedkvarter i Ramallah og utmanøvrert av Abbas.

I januar 2006 falt Sharon i koma etter å ha blitt rammet av et kraftig slag. Han våknet aldri.

Tre uker senere gikk Hamas til topps i det første frie parlamentsvalget i palestinsk historie. Verden svarte med å vise den ferske regjeringen ryggen. Et drøyt år senere førte splittelsen mellom Hamas og Abbas’ Fatah-parti til et væpnet oppgjør der Hamas gikk seirende ut på Gazastripen, mens Fatah ble sittende ved makten på Vestbredden.

Abbas har til en viss grad fortsatt forhandlingene med Israel, men har i lange perioder boikottet samtalene på grunn av Israels fortsatte bygging av bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem.

Hamas har på sin side havnet i konflikt med Israel en rekke ganger de siste årene. Bortføringen av soldaten Gilad Shalit i 2006 førte til militæraksjonen Støpt bly på Gazastripen. Senere har det fulgt massive israelske angrep i både 2008-09 og 2012 – noe som ifølge Israel skyldes Hamas’ rakettangrep fra Gazastripen.

Etter mange år og en rekke mislykkede forhandlinger, kunngjorde Fatah og Hamas i juni i år at de var kommet til enighet om en samlingsregjering.

Israel bomber Gaza by 17. juli i år.

FOTO: AHMED ZAKOT / REUTERS / NTB SCANPIX

Få dager senere ble tre israelske ungdommer bortført og drept på Vestbredden. Drapene førte til løfter om hevn over Hamas, som fikk skylden av israelske politikere.

Drapene, sammen med rakettangrep fra Gazastripen, førte til israelske luftangrep.

Torsdag ga statsminister Benjamin Netanyahu grønt lys til en invasjon av Gazastripen.

 

 

Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 23. juli 2014

Human Rights Watch: FBI gjør lovlydige innbyggere til terrorister

 

FBI har oppfordret, og noen ganger betalt, muslimske amerikanere til å begå terrorhandlinger i en rekke politiprovokasjoner siden 11. september.

 

Nrk 23.07 2014

 

Det hevder menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) i den ferske rapporten US: Illusion of Justice.

Krigen mot terror vokste fram under Bush-administrasjonen og har vært USAs begrunnelse fordronekrig, invasjon, samt arrestasjoner på den beryktede og sterkt kritiserte Guantánamo Bay.

Siden 11. september har mer enn 500 amerikanere blitt straffeforfulgt i USA på grunnlag av å ha planlagt, bistått til, eller utført terrorhandlinger.

I rapporten hevder HRW at USAs rettslige prinsipper blir satt til side i kampen mot terror.

Flere vitner om å ha blitt truet til å tilstå, og i halvparten av sakene organisasjonen har sett på skal dommen ha falt etter såkalte politiprovokasjoner.

Det vil si der spanere, «under cover»-agenter, later som om de er på den mistenktes side og lurer vedkommende til å utføre, si eller gjøre noe som kan gi grunnlag for pågripelse. Dette er ulovlig i mange land, inkludert i Norge.

Artikkelen fortsetter under bildet

Eric Holder holder tale i ambassadørboligen - På sitt Norgesbesøk tidligere i år oppfordret USAs justisminister Eric Holder andre land til å gjøre mer for å stoppe framveksten av terrororganisasjoner. - Foto: Karlsen, Anette / NTB scanpix
På sitt Norgesbesøk tidligere i år oppfordret USAs justisminister Eric Holder andre land til å gjøre mer for å stoppe framveksten av terrororganisasjoner.

FOTO: KARLSEN, ANETTE / NTB SCANPIX

 

 

Motsatt effekt

«FBI har ofte gått etter sårbare personer, inkludert de med mentale funksjonshemninger. Regjeringen har ofte opptrådt gjennom informanter, for deretter å aktivt utvikle plottet, overtalt og noen ganger presset vedkommende til å delta, og gitt midlene til å utføre det», heter det i rapporten, som hevder å avdekke den enorme prisen amerikanske innbyggere må betale for antiterror.

– Amerikanere har blitt fortalt at deres myndigheter gir dem trygghet ved å forhindre og straffe terrorisme i USA, sier Andrea Prasow, viseredaktør i Human Rights Watch i Washington.

– Men ser man nærmere på dette innser man at disse menneskene aldri ville utført kriminelle handlinger dersom ikke selve håndhevelsen av lovene oppfordret, presset og noen ganger betalte dem til å utføre terrorhandlinger, fortsetter hun.

Sammen med det juridiske instituttet for menneskerettigheter ved Columbia University har HRW studert 27 saker, fra etterforskningsstadiet fram til en rettssak.

Organisasjonen har utført 215 intervjuer med dem som er dømt eller siktet i terrorsaker, deres pårørende, forsvarsadvokater, dommere og aktorer.

«Regelverket som avdekkes i denne rapporten viser at det har gått bort ifra å bekjempe virkelige trusler», heter det i rapporten.

HRW mener at FBIs antiterrorvirksomhet har motsatt effekt på samfunnet, og frastøter muslimske samfunn som kan fungere som avgjørende kilder i å avdekke terror.

«I noen tilfeller kan FBI ha skapt terrorister ut av lovlydige innbyggere ved å foreslå ideen om å utføre terrorhandlinger eller ved å oppfordre til det», står det i rapporten.

Av tilfellene som er undersøkt resulterte halvparten av domfellelsene fra politiprovokasjoner. I 30 prosent av disse igjen spilte spaneren en aktiv rolle i å skape plottet, hevder organisasjonen.

På sitt besøk til Norge 8. juli oppfordret USAs justisminister Eric Holder flere land til å starte med slike «undercover-aksjoner». Da sa han blant annet at slike operasjoner er avgjørende for å bekjempe terror.

 

– Truet med amputering

Rapporten forteller blant annet om da fire muslimske konvertitter fra New York ble siktet for å ha planlagt å sprenge synagoger og angripe en amerikansk militærbase.

En dommer sier til HRW at myndighetene diktet opp forbrytelsen, ga vedkommende de nødvendige midlene, og la til rette for terrorplanleggingen.

«I løpet av prosessen hadde de gjort en uskyldig mann til en terrorist», skal dommeren ha sagt til HRW.

Rezwan Ferdaus fikk 17 år i fengsel for å ha «ønsket å bombe Pentagon og Kongressen med minidroner».

Rezwan Ferdaus - Rezwan Ferdaus ble dømt til 17 år i fengsel for å ha planlagt å angripe Pentagon med droner. HRW hevder at en FBI-spaner konstruerte hele plottet.Ap
Rezwan Ferdaus ble dømt til 17 år i fengsel for å ha planlagt å angripe Pentagon med droner. HRW hevder at en FBI-spaner konstruerte hele plottet.

FOTO: AP

En FBI-agent fortalte Ferdaus sin far at 27-åringen åpenbart hadde psykiske problemer. Men det hindret ikke en spaner fra å konstruere hele plottet, skriver HRW.

Ahmed Omar Abu Ali er en amerikansk statsborger som hevder å ha blitt pisket og truet med amputering mens han satt fengslet uten dom i Saudi-Arabia. Mishandlingen varte helt til han tilstod, hevder han.

Dette var etter bombingen av vestlige boligområder i Riyadh i 2003. Under en rettssak i Virginia ble ikke Alis påstander om tortur trodd på, og dommeren brukte Alis tilståelse som bevis, hevder HRW.

Alis far - Alis far utenfor rettssalen i Virginia i 2009 etter at sønnen hans fikk livstid for å ha planlagt å drepe daværende president George W. Bush. I en fersk rapport hevder HRW at Ali ble utsatt for tortur fram til han tilstod. - Foto: Jacquelyn Martin / AP
Alis far utenfor rettssalen i Virginia i 2009 etter at sønnen hans fikk livstid for å ha planlagt å drepe daværende president George W. Bush. I en fersk rapport hevder HRW at Ali ble utsatt for tortur fram til han tilstod.

FOTO: JACQUELYN MARTIN / AP

Han var dømt for konspirasjon, for å ha gitt materiell støtte til terrorister, og konspirert om å drepe president Bush. Ali fikk livstid.

Andre skal ha blitt utsatt for det Human Rights Watch beskriver som «unødvendig brutal isolasjon» i fengsel mens de ventet på dom.

Mike German, en tidligere FBI-agent som nå jobber for Brennan Center, sier at FBIs «overdrivelser» er bekymringsverdig. Ikke bare krenker de borgerrettighetene og privatlivet, men de kartlegger ikke reelle trusler effektivt, skal han ha sagt til HRW.

JM Berger, ekspert på nasjonal sikkerhet, sier at det er et dilemma i rettshåndhevelsen: FBI kan ikke bare overse tips eller rapporteringer om folk som snakker om at de ønsker å utføre, eller å støtte, terrorhandlinger.

– Utfordringen er hvordan å sile ut sakene som fortjener etterforskning og ikke, sier han til AFP.

Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 18. april 2014

Ukristelege røter til kristne ord

Sylfest Lomheim forklarar korleis fleire kristne ord har grodd ut frå profane ord fra vikingtida

 

Vanskeleg å skremme vikingar med eit varmt helvete. Mange «kristne» ord kjem frå reint profane norrøne ord. Ordet «frelse» har samanheng med slavehaldet i vikingtida.

 

Aftenposten 18.04 2014.

 

– Dei som innførte kristendomen for tusen år sidan kunne sin marknadsførings-ABC, og visste kva dei gjorde. Kunne dei bruke eksisterande ord på den nye trua, så gjorde dei det. Det finst difor ei rekkje ord som i dag verkar langt meir heilage enn dei opphavleg har vore, seier språkforskar Sylfest Lomheim ved UiA.

Blant orda med profan, norrøn bakgrunn, men som i dag vert rekna til det kristelege vokabularet finn vi til dømes «Frelse».

– Dette ordet går attende til det førkristne bondesamfunnet. Det mange ikkje veit er at ein då hadde mange tusen slavar som arbeidde overalt. Og når ein av desse vart sett fri, heitte det at han fekk «fri hals». Dette vart til ordet «frjalsa» som var i vanleg bruk då kristendomen kom til landet, forklarar Lomheim.

 

Anna frelse

– Vårt ord for frelse skiljer seg frå det ein brukar i katolske land der ordet har rot i «salva», eller «å berga». I Frankrike heiter det «sauver», og i Italia «salvare», medan det på engelsk heiter «save». Desse orda tyder «å berga», og at ein bergar nokon er ikkje det same som å setja dei fri, seier Lomheim.

Sjølv om det er mange kristne ord med norrønt opphav, er det samstundes ein god del kyrkjelege ord som kjem frå gresk, og som utan tvil vart importerte med den nye religionen. Dette gjeld «prest», «biskop», «påske» og «kyrkje».


Ukristeleg

– Men eit ord som «gud» er ikkje kristent i det heile teke! Dette er eit reint germansk ord som ikkje tyder anna enn «den du tilkallar». På engelsk heiter det «god» og på tysk «gott». På Island var ein «gode» tittelen på ein som kunne lovene, og som ein difor tilkalla til tinget, fortel Lomheim.

Eit anna kristent omgrep med ukristeleg opphav er «helvete».

– Frå gamalt av kalla ein dødsriket for «helheimen», for her rådde Hel. Det var gufseleg, kaldt og trist der, og det verste av alt var at der skjedde så jækla lite. Det var mykje betre å kome til Valhall der det var slåsting og drikking. Å kome til Helheimen vart kalla «hel-viti», som tyder «hel-straff», seier Lomheim. Det var først seinare Helvetes pine vart til ein varm stad der ein vart pint av djevelen.


Varmt helvete

– Det ville ikkje vore noko godt grep å truga heidenske vikingar med eit helvete som var varmt. Det ville dei berre ha likt, meiner Lomheim.

«Himmel» er eit anna kristent ord med ukristeleg opphav:

– Dette betyr ikkje anna enn ei kvelving, seier Lomheim.

– Kva med «paradis»?

– Det er persisk for «hage», seier Lomheim.

No i påska er også nattverden eit sentralt, kristent motiv. Men sjølve ordet har ikkje noka religiøs rot:

– Dette er eit kvardagsleg ord som berre tyder «nattmat». «Verd» har same rot som det vi finn i «vertshus», og ordet har med servering å gjere, forklarar Lomheim.

Og «jul» er forresten eit ord som kom frå midtvintersblotet som ein har heldt på med i tusen år før kristendomen kom, og kanskje enno lenger, seier han.


Betyr gud «den utgytte» eller «den påkalla»?

– Eg trur mest på tolkinga som seier at «gud» tyder «den utgytte», seier Jens Braarvig, professor i religionshistorie ved UiO. Medan Sylfest Lomheim meiner ordet «gud» kjem frå det germanske ordet for «den ein kallar på», har Braarvig ei anna forklaring.

– Eg meiner dette ordet kjem frå «huta» i sanskrit, seier Braarvig. Sanskrit er eit indoeuropeisk urspråk som er beslekta med dei fleste europeiske språk.

– «Huta» betyr «det som er uthelt», og ordet peikar på drikkofferet eller libasjonsofferet som du finn igjen i mange gamle religionar. På gresk er «khutos» «det som er uthelt for gudane», og dette spelar på drua som symbol på livskraft, seier Braarvig. På gammalgermansk har dette blitt til det vi i dag kjenner som «gud». Denne uthellinga eller utgytinga finn vi igjen både i den kristne nattverda der dei truande drikk Jesu blod, og i utgytinga av Jesu blod på krossen.

– Dei norrøne gudane vart kalla «ås» eller «æs», men det var altså ikkje dette ordet dei tok i bruk om gud som eg altså meiner har etymologisk rot i «huta». Samstundes er det altså nokon som meiner ordet kjem frå sanskrit-ordet «huuta» med lang u. Desse orda går litt om kvarandre, men «huuta» betyr altså «den påkalla», seier Braarvig.

 

 

Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 11. januar 2014

Den israelske bulldoseren Ariel Sharon har stanset

Ariel Sharon framsto som en godslig bestefar for sine tilhengere de siste årene før han fikk hjerneslag i 2006, men eks-generalen vil bli husket som en nådeløs og omstridt bulldoser, både av israelere og palestinere.

 

Aftenposten 11.01 2014

 

Han ble født i Palestina i 1928, sluttet seg til den jødiske undergrunnshæren Haganah i 1945 og utmerket seg tre år senere som offiser under krigen mot de arabiske nabolandene.

I 1953 fikk han kommandoen over Styrke 101, en kommandogruppe som raskt ble beryktet for sin brutale jakt på palestinsk gerilja.

En av de best kjente aksjonene var angrepet mot landsbyen Qibya i Jordan i oktober 1953, der Sharon og hans menn sprengte 45 hus og drepte 69 palestinere, halvparten av dem kvinner og barn.

 

En belastning

Selv om forsvarsledelsen så med bekymring på Sharons egenrådighet, ble han forfremmet.

LES OGSÅ: Israelsk radio: Ariel Sharon er død

Sharon takket for tilliten ved å trosse ordre og lede sine soldater inn i et uforberedt angrep mot Mitla-passet på Sinaihalvøya. Angrepet endte med store tap, fikk forsvarsledelsen til å rase og flere underordnede til å kreve ham avsatt.

Under seksdagerskrigen i 1967 rettet han opp noe av sitt dårlige rykte, og to år senere ble han belønnet med kommandoen over hærens sørkommando.

Sharon satte seg fore å knuse all palestinsk motstand i Gaza, rekrutterte flere av sine gamle soldater fra Styrke 101 og opprettet en dødsskvadron som han døpte Rimon.

Forkledd som arabere innledet Rimon-medlemmene en nådeløs jakt, der flere mistenkte ble skutt i bakhodet fra kloss hold.

 

Røk uklar

Under Yom Kippur-krigen i 1973 ble Sharon igjen helt etter å ha krysset Suez-kanalen med sine styrker. Men ikke før var han hjemme igjen, før han røk uklar med forsvarsledelsen og kastet seg ut i politikken som medlem av Det liberale partiet.

Det endte med plass i Knesset, og i 1975 ble han rådgiver for statsminister Yitzhak Rabin. Etter åtte måneder strøk han på dør, rasende over ikke å bli lyttet til.

To år senere dannet Sharon sitt eget parti, Sholomzion, men oppslutningen var dårlig. Menachim Begin forbarmet seg over ham og tok ham med i Israels første høyreregjering.

Som landbruksminister innledet Sharon en storstilt bygging av bosetninger i de okkuperte områdene. I løpet av to år var antall bosettere firedoblet.

 

Sabra og Shatila

I 1981 ble Sharon forsvarsminister under Begin og året etter sendte han israelske styrker inn i Libanon for å opprette en sikkerhetssone og hindre palestinske angrep over grensa.

Men Sharon gikk bak ryggen på Begin og sendte sine menn helt opp til Beirut for å knuse PLO en gang for alle.

Ariel Sharon.

I Beirut allierte han seg med de kristne falangistene, væpnet dem og ga dem fritt spillerom. Det endte med en massakre på over 800 menn, kvinner og barn i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila, mens israelske soldater voktet inngangene.Selv USAs president Ronald Reagan krevde Sharon avsatt, og en israelsk granskingskommisjon slo senere fast at han hadde «et personlig ansvar» for massakren.

 

Intifada

Med en slik fortid var det mange som ristet på hodet da Sharon i spissen for høyrepartiet Likud vant valget i Israel i 2001.

Sharons fremste valgløfte var å få slutt på den palestinske intifadaen som han selv hadde framprovosert ved å troppe opp ved al-Aqsa-moskeen i Jerusalem noen måneder tidligere.

Eks-generalen sendte nok en gang dødsskvadroner etter palestinske ledere og aktivister, og markerte fra første stund at han var mer opptatt av å diktere løsninger enn å forhandle.

 

Berlin-mur

Dette resulterte i israelsk tilbaketrekking fra Gazastripen høsten 2005, samt bygging av en Berlin-mur i de okkuperte områdene for å befeste Israels grep om Vestbredden.

Midt oppe i kaoset slapp Sharon med et nødskrik korrupsjonstiltale i en skandale der også de to sønnene hans var dypt involvert.

I november 2005 brøt Sharon ut av Likud og dannet partiet Kadima. For «å jobbe for fred og velstand» lød begrunnelsen; for å slippe innvendinger fra partifeller var nok heller årsaken.

Bare noen uker senere fikk han et massivt slag, og han våknet aldri opp igjen. Etter åtte år i koma, døde han lørdag, 85 år gammel.

***************************************************************************

Ariel Sharon

Sharon var en av Israels største militære helter før han gikk inn i politikken.

Han var lenge den israelske høyresidens yndling og en av pådriverne for de jødiske bosettingene på Vestbredden og Gazastripen etter krigen i 1967.

I den arabiske verden blir han betraktet som hjernen bak den israelske invasjonen av Libanon i 1982, og han vil for alltid være knyttet til den kristne libanesiske militsens massakre på palestinere i to flyktningleirer. Sharon ble tvunget til å trekke seg som forsvarsminister etter en israelsk gransking fant ham ansvarlig for ikke å ha forutsett og forhindret mordene.

Sharon anklages av palestinerne for å ha provosert fram deres oppstand i september 2002 da han som opposisjonsleder besøkte muslimenes fremste helligdom i Jerusalem, som ligger på det jødene anser som deres hellige grunn.

I 2003 sjokkerte Sharon israelske ultranasjonalistene ved å ta til orde for tilbaketrekning av alle de 21 bosetningene på Gazastripen. Beslutningen fikk støtte av klart flertall i den israelske befolkningen.

Han ble valgt til statsminister for Likud to ganger, i 2001 og 2003, med løfte om å knuse den palestinske volden. Han holder fast ved at Israel skal beholde det meste av Vestbredden, noe som gjør at palestinerne har liten tro på hans fredsvilje.

Sharons beslutning om å bryte med Likud og starte et nytt parti anses som et modig forsøk på å omforme det israelske politiske landskapet for å gjøre det mulig for å komme fram til en løsning på konflikten med palestinerne.

Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 9. januar 2014

Svertekampanje mot Human-Etisk Forbund og navngitte skeptikere

– Avskyelig debatteknikk, sier pressesjef

Human-Etisk Forbunds engasjement for kritisk tenkning har gjort forbundet til skyteskive for ekstreme miljøer som beskylder organisasjonen for blant annet å ville normalisere pedofili. – Avskyelig debatteknikk, synes pressesjef Jens Brun-Pedersen.

 

Fritanke.no 09.01 2014

 

Den skeptiske bloggeren Gunnar Tjomlid ble i helga hengt ut av sin naboblogger på Nettavisen, Trude Helén Hole, under overskriften «Gunnar Tjomslid bagatelliserer voldtekt av barn». Utgangspunktet for Helene Holes bloggangrep var feilsitering av åregamle bloggposter om temaet, men hva var årsaken til at det plutselig ble en sak nå? Og hvorfor ble Tjomlids argumenter gjengitt så forvridd? Og hva har det med Human-Etisk Forbund å gjøre?

 

Med Human-Etisk Forbund som skyteskive

Hele historien bak dette blir nøstet opp i en lang artikkel i det nyeste nummeret av tidsskriftet Humanist – som nå også er fritt tilgjengelig på nett. «KonspiraNorge»-forfatter og Vepsen-redaktør John Færseth skriver om hvordan et spekter av alternativaktivistiske nettdebattanter driver bakvasking av Human-Etisk Forbund. Forbundet er ikke først og fremst et humanistisk livssynssamfunn engasjert i livssynspolitikk og seremonier, men arbeider – med navngitte skeptikere som hjelpere – for å ensrette samfunnet, bannlyse all åndelighet og fremme sosialdarwinisme og seksuelle perversjoner – inkludert pedofili. Om man skal tro stemmene fra de mørkeste krokene på internett, er organisasjonen ikke bare infiltrert, men langt på vei overtatt av pedofile, jødelakeier og satanister.

I artikkelen tar Færseth for seg hvem disse stemmene er – og hvor de kommer fra, og hvor det hele startet.

 

Ingen Liker Å Bli Lurt skapte motreaksjoner

For Human-Etisk Forbunds del startet det da forbundet i 2011 lanserte aksjonen «Ingen Liker Å Bli Lurt» – en aksjon for kritisk tenkning, «en kampanje mot klarsynte, alternativmedisinere, krystallhealere og andre som utnytter folks tvil, sorg og håp med grunnløse påstander», som også fokuserte på konspirasjonstenkning og irrasjonell vaksinemotstand.

Facebook-siden til kampanjen fikk den gang raskt mange «likes», og debatten gikk friskt mellom alternativtenkende og skeptikere.

For en grundig gjennomgang av denne debatten, se Torgrim Eggens artikkel «I skitstormen» i Humanist.

Men som Færseth skriver i sin artikkel avfødte debatten også snart en annen, og etter hvert mer ubehagelig retning. Det oppstod flere forsøk på å lage «motsider» til «Ingen Liker Å Bli Lurt»:

«Tvangsbakken Høyfjellshotell var en samling noveller som skildret seksuelle aktiviteter utført av lett omskrevne (og lett gjenkjennelige) representanter for HEF eller Skepsis. Facebooksiden Nei til mobbing og nei til Human-Etisk Forbunds mobbekampanjer var, ironisk nok, en side der HEF-medarbeidere som Even Gran (aksjonsleder for Ingen liker å bli lurt) og Didrik Søderlind ble omtalt som ‘fettberg’, ‘dildohead’ og ‘mongoboy’.», skriver Færseth.

Færseth skriver at det er fra miljøet rundt Facebook-gruppen «I Lyskilden» – som seinere fikk eget nettsted «Kilden Nyheter – uavhengig presse» – de villeste angrepene på Human-Etisk Forbund har kommet. Dette nettstedet med «alternative nyheter» fra andre nettkilder har over tid hatt som gjennomgangstema angrep på Human-Etisk Forbund, Skepsis og skeptikerbevegelsen generelt.

 

Nettmobber anklaget Human-Etisk Forbund for å være infiltrert av pedofile

Færseth tar også for seg enkeltpersoner som har vært aktive i angrepene på Human-Etisk Forbund og skeptikere. En av de mest aktive har vært «Norges verste nettmobber», homøopaten og antivaksinasjonsaktivisten Rolf Erik Hanssen. Hanssen var sentral i den ekstreme Vaksineaksjonen i 2009, der Kjetil Andreas Dreyer – som gjennom sin nettbutikk Altshop selger kollodialt sølv, et middel han hevder kurerer nesten alle sykdommer og er mer effektivt enn vaksiner – var initiativtaker.

Begge disse to har vært sentrale i skittkastingen mot Human-Etisk Forbund, skriver Færseth.

I bloggteksten «Human-Etisk Forbunds og Foreningen Skepsis interesse for okkulte sexovergrep mot barn», publisert på på det alternativekstreme konspirasjonsnettstedet «Nyhetsspeilet» i oktober 2012, spurte Hanssen insinuerende om Human-Etisk Forbund og Foreningen Skepsis kunne ha blitt infiltrert av «intellektuelle pedofile med forgreininger til sataniske grupperinger».

Hanssens spesialitet er et svært seksualisert skjellsordvokabular – og han har kastet ut pedofilianklager mot flere. Han er saksøkt for ærekrenkelser av en annen han har fabrikert løgner om. Havforsker Øivind Bergh har så langt vunnet fram i retten.

Fritanke.no har omtalt denne saken tidligere: Må betale etter nettsjikane

Den enkeltskeptikeren som er hardest rammet av denne «skitstormen» er den profilerte skeptikerbloggeren og forfatteren av «Placebodefekten» Gunnar Roland Tjomlid. Han er gjentatte ganger anklaget for å promotere pedofili og voldtekt.

Færseth går grundig gjennom hvordan beskyldningene mot Tjomlid verserer. Blant de seneste eksemplene Færseth gjengir, er ovennevnte alternativhandler Kjetil Andreas Dreyer som i oktober i fjor skrev følgende på Facebook-siden sin:

«Ville du sluppet denne mannen nær din 12 år gamle jente? (eller yngre) Les hva denne mannen skriver om pedofili (sex med barn) og du vil få bakoversveis. Denne mannen er også en av lederne i skepsisnettverket og har sittet i styret der lenge, samt han er fremtredende innen HEF(Human Etisk Forbund) og innleid foredragsholder av FHI(folkehelseinstituttet), en løpegutt for farmasøytisk industri og gud vet hvem andre…Søk så på Kjetil Dreyer på google så kan dere selv se at denne mannen har hatt en vendetta imot meg og mitt selskap og mine aksjoner siden start sammen med sin gruppering av skepsis.no tilhengere. Nå vil han senke den seksuelle lavalderen til 12 år og gjøre dine små barn til fritt vilt. Hva sier man til en slik type? Lar man dem herje fritt i vårt kjære land?»

«Denne mannen» er altså Tjomlid. I de siste par årene har Tjomlids blogg «Saksynt» vært en av flere faste bloggspalter i Nettavisen. Her har han først og fremst skrevet om skeptiske tema, i all hovedsak om medisin. Men bloggen hans eksisterte lenge før den ble tilknyttet Nettavisen, og blant temaene han har skrevet om tidligere har vært pedofili og barneporno. Dette er vanskelige tema, og forsøk på nyansering er vanskelig.

I dag erkjenner Tjomlid at ikke alt han skrev om dette tidligere var like godt fundert, og at han ikke kan stå for alle sine gamle formuleringer. Han har derfor lagt ved en disclaimer på sine tidligere bloggposter, som klargjør dette. Der understreker han blant annet: «For å gjøre det helt klart: Jeg har aldri tatt til orde for legalisering av barneporno». Fagfolk og lekmenn flest ser da også hvilken avstand det er mellom det Tjomlid har skrevet om tema og det som blir hevdet at han har skrevet og mener om saken. Blant annet har han senest i fjor høst vært invitert til å holde foredrag hos Sex og samfunn, senter for ung seksualitet.

 

Pedofilianklager som knebling av samfunnsdebattanter

Færseth beskriver hvordan disse gamle bloggpostene ble oppdaget av Rolf Erik Hanssen og miljøet knyttet til «I Lyskilden» rundt 2011/2012, og siden er de aktivt brukt for å diskreditere Tjomlid som samfunnsdebattant – og derigjennom også Human-Etisk Forbund, som har brukt Tjomlid som foredragsholder.

Det er ikke bare Tjomlid og Human-Etisk Forbund som er blitt utsatt for slike beskyldninger. Også de som har forsvart Tjomlid og Human-Etisk Forbund får disse anklagene klistret til seg. Fritanke.no er kjent med at det har gjort enkelte skeptikerdebattanter mer tilbakeholdne i hvilke debatter de engasjerer seg i. Og påstander om pedofili er også brukt i forsøk på å sverte den nå åpent homofile skeptikerlegenden James Randi og den internasjonale skeptikerbevegelsen.

Nylig brukte Norsk Akademi for Naturmedisins Andreas Bjørndal disse anklagene da han hadde problemer med å svare for seg i debatt med Tjomlid. Han henviste til en artikkel som hevder skeptikerbevegelsen en desinformasjonskampanje styrt av «sinte, mannlige homoseksuelle maskert som ateister» med en interesse i å promotere og beskytte pedofili.

Færseth skriver at mannen bak er en Tim Bolen, en amerikansk forkjemper for alternativbehandling, som kaller skeptikere for nazister, kriminelle og kvakksalvere som vil angripe jødisk-kristne verdier.

«I det hele tatt er det en påfallende bruk av antihomofil retorikk blant enkelte kritikere av HEF og skeptikerbevegelsen», påpeker Færseth i sin artikkel.

 

Bloggeren som anklager Human-Etisk Forbund for «vitenskapelig pro-pedofili»

Han trekker fram bloggen «Garden of Serendipity» (gardenofserendipity.wordpress.com) som det viktigste senteret for denne «alternativmoralismen». Garden of Serendipity drives av Dag Fallet, som også står bak bloggen «Infiltered Perception» (infilteredperception.wordpress.com) – et ordspill på det gamle navnet på Gunnar Tjomlids bloggnavn «Unfiltered Perception».

«Garden of Serendipity» har en egen seksjon med artikler om «sekulær humanisme». Her finner vi overskrifter som «Vitenskapelig pro-pedofili fra Human-Etisk Forbund» og «The normalization of paedophilia in the secular humanist movement». Artikler her angriper den internasjonale humanistbevegelsen, og slik også Human-Etisk Forbund. Humanistbevegelsen beskyldes for å ha som mål å normalisere ikke bare pedofili, men også nekrofili og sex med dyr.

Fallet har tatt tak i Tjomlids gamle blogginnlegg, og hans påstand er at Tjomlid – og dermed Human-Etisk Forbund – har som mål å rive ned tabuet mot barnesex. Færseth viser hvordan Fallet i sin utlegning av forskning og andres skrift bruker seksual- og homofiendtlige såkalte forskere, som har tilknytning til kristenkonservative kreasjonistmiljøer, for å underbygge sine påstander.

Nettopp Fallets blogg ble referert til og tydelig brukt som kilde av blogger Trude Helén Hole i hennes bloggpost om Tjomlid denne helgen. Beskyldningene var så grove og sitatene var tatt så ut av sin sammenheng at Tjomlid så seg nødt til å redegjøre for det under overskriften «En historie om sitatfusk og løgner» i to deler.

Les Gunnar Roland Tjomlids bloggposter om dette her og her.

 

– Nå må det tas til motmæle

Mens disse marginale stemmene tidligere har vært nettopp det – marginale – har de nå altså nådd forsiden på Nettavisen. Nettopp det at disse beskyldningene har fått det omfanget de har fått, er grunnen til at redaktør for Humanist, Didrik Søderlind, fant en slik artikkel nødvendig.

– Det er klart at det er marginale stemmer som står bak denne kampanjen mot Human-Etisk Forbund. De er faktisk blant det villeste jeg har vært borti, og med min fortid som journalist med særlig interesse for ekstrem politikk og religion, sier det en god del. Problemet er at vi ser at de får spredd påstandene sine her og der, og disse løgnene har nå nådd såpass godt ut at det må tas til motmæle, sier han.

Søderlind synes «I lyskilden»-miljøets voldsomme bekymring for pedofili klinger hult, når man kjenner miljøet litt bedre:

– Vi ser at «I Lyskilden»-miljøet inkluderer en person som faktisk har innrømmet å ha drevet en server med barneporno, som har uttrykt interesse for å komme i kontakt med unge gutter og som har omtalt pedofili som «et uttrykk for en høyt fremskreden seksuell utvikling». Miljøet har også brukt ham som kilde i svertekampanjen mot skeptikere. Man får formode at miljøets omfavnelse av ham skyldes at han deler deres kritiske holdning til Human-Etisk Forbund.

Han håper at Humanist-artikkelen kan tjene som dokumentasjon i møte med disse løgnene.

– Håpet er at denne artikkelen kan være den definitive dokumentasjonen på hvor løgnaktige denne kampanjen mot Human-Etisk Forbund og Gunnar Tjomlid er, og vise hva slags folk som står bak den.

 

– Avskyelig debatteknikk

Generalsekretær Kristin Mile i Human-Etisk Forbund er på reise i India, men pressesjef Jens Brun-Pedersen slutter seg til Søderlinds betrakninger.

– Det er en avskyelig debatteknikk som benyttes. Ekstra ille blir det når enkeltpersoner, som Gunnar Roland Tjomlid, blir rammet av svært grove beskyldninger. Det han har skrevet om pedofili og lovgivning står i sterk kontrast til det han blir beskyldt for å mene. Åpenbart er det manglende argumenter som får miljøer som dette til å ty til slike simple knep som sitatfusk og løgner som hevn for at det blir satt kritisk lys på deres virksomhet og metoder.

Brun-Pedersen forteller at Human-Etisk Forbund selvsagt fortløpende vurderer hvorvidt forbundet i likhet med havforsker Øivind Bergh skal gå til sak mot bakvaskerne.

– Så langt har vi som forbund ikke sett nytten av et slikt skritt, men vi har forståelse for at enkeltpersoner ser seg nødt til å gå rettens vei.

I sosiale medier har enkelte bekymret seg for om disse påstandene kan få konsekvenser for for eksempel oppslutningen om Human-Etisk Forbunds konfirmasjonstilbud. Er Human-Etisk Forbund bekymret?

– Nei, dette er såpass ekstremt at jeg tror foreldre og unge flest skjønner hva vi blir utsatt for, sier Brun-Pedersen.

Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 31. desember 2013

Hjemløse blir rekruttert til ryddearbeidet i Fukushima

Fremdeles er det livsfarlig for mennesker å ta seg inn på enkelte deler av området, og det er ventet at ryddejobben kan ta mer enn 30 år. Her måler en Tepco-ansatt strålingsverdiene rundt vanntankene på Fukushima-anlegget.

Mange hjemløse blir rekruttert til det farlige oppryddingsarbeidet ved det ødelagte atomkraftverket Fukushima.

Nrk 31.12 2013.

Kjernekraftverket Fukushima på nordøstkysten av Japan ble kraftig rammet av et jordskjelv og påfølgende tsunami den 11. mars 2011.

Mange som deltar i oppryddingsarbeidet på det ødelagte atomkraftverket utsettes for høy stråling hver dag og får dårlig betalt. Samtidig er det kjent at atomanlegget til stadighet mangler arbeidskraft.

Ifølge nyhetsbyrået Reuters har flere store selskaper og underleverandører – gjennom høyst tvilsomme rekrutteringsfirmaer og mellommenn – rekruttert hjemløse til å utføre det farlige ryddearbeidet for en ussel lønn.

Minstelønn med høy risiko

Reuters traff mellommannen Seiji Sasa på Sendai togstasjon i den nordøstlige kysten tidligere i år. Seiji er på plass før daggry for å luske etter hjemløse menn og potensielle arbeidere til Fukushima-anlegget.

Han forteller at han blir honorert med rundt 100 dollar for hver person han klarer å rekruttere til ryddearbeidet ved anlegget, blant annet å hente ut radioaktivt materiale.

Slik forsøker flere store selskaper og underleverandører, som er involvert i i det store ryddeprosjektet, å finne folk som er villige til å akseptere en minstelønn til en av de mest uønskede jobbene i den industrialiserte verden.

De minst kvalifiserte arbeiderne får ikke nok beskyttelse ved anlegget. Deres inntekter reduseres også av at rekrutteringsfirmaet, som skaffer dem jobb, som skal ha sin del. De tjener bare 45 euro (360 kroner) per dag.

Fukushima - Det er nå snart tre år siden kjernekraftverket Fukushima ble rammet av tsunami. Fortsatt er det stor fare for utslipp av radioaktiv forurensning. Dette bildet ble tatt i begynnelsen av desember da det Det internasjonale energibyrået (IAEA) var på inspeksjon ved Fukushima. - Foto: TEPCO / Afp
Det er nå snart tre år siden kjernekraftverket Fukushima ble rammet av tsunami. Fortsatt er det stor fare for utslipp av radioaktiv forurensning. Dette bildet ble tatt i begynnelsen av desember da det Det internasjonale energibyrået (IAEA) var på inspeksjon ved Fukushima.Foto: TEPCO / Afp

Ryddearbeidet kommer til å ta flere tiår

Det er ukjent hvor mange hjemløse mennesker som har blitt rekruttert til anlegget på denne måten, men flere store selskaper og underleverandrer har i høst blitt avslørt og anmeldt for brudd på menneske- og arbeidstagerrettigheter.

Fremdeles er det livsfarlig for mennesker å ta seg inn på enkelte deler av området, og det er ventet at ryddejobben kan ta mer enn 30 år.

Rundt 3000 mennesker jobber på Fukushima-anlegget. Omtrent 1400 av dem bor i J-landsbyen – et idrettsanlegg som ble omgjort til et mottakssenter for arbeiderne etter ulykken. Over halvparten av personene bor i nærliggende hosteller eller i midlertidige boliger som er bygd på parkeringsplasser i den radioaktive spøkelsesbyen.

Enkelte av ryddearbeiderne bor i hus som eierne ikke vil lenger vil bo i. Man får kun øye på arbeiderne når de går på og av minibussene som tar dem til anlegget.

 

Radioaktivt vann lagres fortsatt i tanker

Kjølesystemene ved kraftverkets reaktorer fikk store skader i atomulykken i 2011. Det ble arbeidet intenst for å forhindre nedsmelting av reaktorkjernene.

Områdene rundt kraftverket ble utsatt for kjernefysisk stråling. Tusenvis av tonn med radioaktivt vann lagres fortsatt i tanker på selve kraftverksområdet.

I august innrømmet operatøren Tepco at rundt 300 tonn radioaktivt grunnvann lekker ut i Stillehavet hver dag.

Da det ble klart at flere lagringstanker og rør også lekker, hostet japanske myndigheter opp rundt tre milliarder kroner som ble øremerket oppryddingsarbeidet.

Fukushima-anlegget i Japan - Mange som deltar i oppryddingsarbeidet på det ødelagte atomkraftverket i Fukushima utsettes for høy stråling hver dag og får dårlig betalt. Samtidig er det kjent at atomanlegget til stadighet mangler arbeidskraft. - Foto: TEPCO / Afp
Mange som deltar i oppryddingsarbeidet på det ødelagte atomkraftverket i Fukushima utsettes for høy stråling hver dag og får dårlig betalt. Samtidig er det kjent at atomanlegget til stadighet mangler arbeidskraft.Foto: TEPCO / Afp

Rekrutteringsfirmaer sørger for billig arbeidskraft

Mer enn 20 store entrepenørselskaper og flere titalls underleverandører er involvert i ryddearbeidet.

Ifølge Reuters går anklagene på at flere store selskaper og en rekke av underleverandørene bruker mafiagjenger og tvilsomme rekutteringsfirmaer til å hente inn billig arbeidskraft.

Mellommannen Seiji Sasa sier at han ikke stiller spørsmål til selskapene han tar rekrutteringsoppdrag for.

– Det er ikke min jobb å stille spørsmål. Jeg mottar betaling for å finne rette folk og sende dem til selskapene. Jeg er ikke involvert i hva som skjer senere, sier han.

Shizuya Nishiyama - Hjemløse Shizuya Nishiyama forteller at han etter hvert begynte å gå i minus da han jobbet med å rydde radioaktivt avfall. - Foto: ISSEI KATO / Reuters
Hjemløse Shizuya Nishiyama forteller at han etter hvert begynte å gå i minus da han jobbet med å rydde radioaktivt avfall.Foto: ISSEI KATO / Reuters

67-åringen ble arrestert i november og ble senere løslatt – uten å bli tiltalt. Ifølge Reuters begrunnet politiet dette med at de heller var ute etter å kneble mafiagjenger som Seiji samarbeider med.

 

– Vi er et lett bytte for rekrutteringsfolk

Nyhetsbyrået har snakket med hjemløse Shizuya Nishiyama, som forteller at han fikk 90 dollar dagen for ryddearbeidet av radioaktivt avfall, men at mer enn halvparten av pengene gikk til kost og losji.

Den hjemløse mannen fikk ikke betaling for de dagene han ikke var i stand til å jobbe, men ble likevel belastet for kost og losji og begynte etter hvert å gå i minus. Nishiyamabestemte seg til slutt for å gi seg og fortsette et liv på gata.

– Vi er lett å få øye og er et lett bytte for rekrutteringsfolk De kommer bort til oss og spør: «Er du sulten? Er du på jakt etter arbeid?». De tilbyr å finne jobb til oss, sier han.

Hjemløse blir rekruttert til det farlige oppryddingsarbeidet ved det ødelagte atomkraftverket Fukushima. – De spør oss om vi er sultne eller om vi leter etter jobb, sier Shizuya Nishiyama .

Hjemløs: – Jeg ble hyret til å rydde radioaktivt avfall

Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 31. desember 2013

2013 in review

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2013 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

A San Francisco cable car holds 60 people. This blog was viewed about 2,300 times in 2013. If it were a cable car, it would take about 38 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 29. oktober 2013

Ulven er bra for andre arter!

Ulvens tilbakekomst i de svenske skogene, har hjulpet en rekke andre arter, ifølge en ny studie av forskere ved Grimsø Forskning i Bergslagen.

Det er først og fremst åtseletere som har tatt nytte av den nye situasjonen. Rødrev, ravn, nøtteskrike, mår, hønsehauk, kongeørn og til og med Jerv livnærer seg på elgkadaver som ulver etterlater seg.

Forskerne, som har publisert funnene i tidsskriftet Public Library of Science, er nøye med å påpeke at det ikke har vært noen økning i mengden av elg i skogene. Men ulver, i motsetning til menneskelige jegere, fordeler maten jevnt over året. Dette er svært viktig under senvinteren, da mange av åtseletere har lite med mat.

Older Posts »

Kategorier