Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 8. mai 2008

Sju år i USAs lenker på Guantánamo


Da Al-Jazeeras fotograf Sami al-Haj ble løslatt fra Guantánamo, var han så
svekket at han måtte bæres av flyet. Etter sju års innesperring og mishandling
måtte det til slutt innrømmes at han var uskyldig.

Dagsavisens utenriksredaktør Erik Sagflaat
skriver om USA og Guantánamo.

En drøy uke er gått siden al-Haj slapp ut. Han ligger
fortsatt på sykehus i Khartoum og har problemer med å gå. Men han har på
fjernsyn skildret systematisk mishandling, og det forferdelige ved å være
sperret inne på ubestemt tid – uten anledning til å forsvare seg mot anklager
som aldri blir framsatt. På Guantánamo er Franz Kafkas berømte og skrekkelige
bok «Prosessen» gjort til virkelighet.

Sami al-Haj har hørt vage påstander om at han skal ha
opptrådt som kurer for en militant muslimsk organisasjon. Noen tiltale ble aldri
reist. Han ble arrestert da han var på jobb som fotograf for Al-Jazeera i
grenseområdet mellom Afghanistan og Pakistan 15. desember 2001.

Selv er han overbevist om at han ble tatt som straff fordi Al-Jazeera hadde
rapportert om amerikanske brudd på menneskerettighetene i Afghanistan. Verken
Bush eller hans folk har lagt skjul på sin misnøye over at Al-Jazeera har
fortalt verden om hendelser Bush-administrasjonen ikke ønsket at noen skulle få
del i.

«Det verste fengsel menneskeheten noen gang har sett», er
al-Hajs karakteristikk av Guantánamo. Han er ikke alene om slike
karakteristikker. Mange har etter hvert sluppet ut og har fortalt om sine
opplevelser. Flere bøker er skrevet, ikke bare av fanger, men også av folk som
har arbeidet der, blant annet som tolk. Beretningene er så mange og så entydige
at de står til troende.

Absolutt lydighet er et krav. Motstand straffes hardt, blant
annet med langvarig isolasjon, gjerne i iskalde celler. I fortvilelse over sin
håpløse situasjon, begynte Sami al-Haj etter fem års innesperring en
sultestreik. Han ble spent fast og tvangsfôret ved at en slange ble stappet inn
gjennom nesen og ned halsen på en mest mulig smertefull måte. Ydmykelser var en
del av den daglige rutinen.

Den tyske Murat Kurnaz, som har tyrkisk bakgrunn, slapp ut
etter fem år i Guantánamo. Også han fullstendig uskyldig i anklagene, noe det er
godt dokumentert at myndighetene visste hele tiden. I en bok skildrer han
opplevelsene. I en amerikansk fangeleir i Afghanistan ble han torturert før han
havnet i Guantánamo. Han ble slått, han ble utsatt for vanntortur og han ble
hengt opp etter armene i flere timer, bare avbrutt av en lege som undersøkte ham
og konstaterte at han nok kunne henge i noen timer til.

Det var belønning for å angi Al-Qaida-mistenkte. Belønningen
var gjerne 25.000 dollar, en ufattelig sum i fattige land som Pakistan og
Afghanistan – og en ufattelig fristelse. Alle utlendinger som befant seg i
området høsten 2001 levde farlig. Bander av premiejegere jaktet på dem,
kidnappet dem og solgte dem til amerikanerne. Bevis var det ikke så nøye med.
Svevende anklager holdt i massevis slik stemningen var etter 11. september det
året.

Amerikanske myndigheter benekter at det forekommer
mishandling i Guantánamo. Den militære sjefanklageren Morris Davis skriver i The
New York Times at Guantánamo er et moderne og gjennomført humant fengsel der
fangene behandles med profesjonalitet og respekt. «Guantánamo er en ren, trygg
og human plass for fiendtlige krigere», skriver Davis.

Påstand står mot påstand. Kommentatoren Nicholas Kristof, som i en årrekke
har beskjeftiget seg med forholdene i Guantánamo, skriver i samme avis under
tittelen «Skammens fengsel, og det er vårt»: – Med tiden – og det er vondt å
skrive dette – har jeg oppdaget at fangene er mer troverdige enn amerikanske
tjenestemenn.

Det verste med Guantánamo er uansett innesperringen på
ubestemt tid, uten konkrete anklager, uten lov og uten dom i et rettslig vakuum.
År etter år. Med et jernhardt regime der lenker inngår i de daglige rutinene.
Eneste intellektuelle stimulans er en utgave av Koranen. Dette er psykisk
mishandling på sitt verste og mest utspekulerte. Det finnes sikkert noen meget
farlige terrorister i Guantánamo. Dessverre tyder alt på at de utgjør et lite
mindretall. De fleste er uskyldige, mer eller mindre tilfeldig feid i hop,
mishandlet, lenket og låst inne uten håp og uten framtid.

Det er i dag 63 år siden 2. verdenskrig sluttet og Norge ble
fritt. Det skjedde i stor grad takket være USA. Rettsstaten og demokratiet hadde
seiret over lovløshet og tyranni. USA har mye å være stolt av. Det er desto mer
tragisk når rettsstatens prinsipper sviktes og landets omdømme trekkes ned i
søla av folk som George W. Bush og hans visepresident Dick Cheney. De har skadet
sitt land mer enn noen ytre fiende kunne drømme om å klare.

Advertisements

Responses

  1. God søndag
    Titter innom ditt space, så det på oppdaterte space, masse spennende å lese her
    Klem fra Evitalina


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: