Publisert av: Bjørn Gunnar Lindalen | 18. oktober 2008

Da alt gikk galt (krakket i 1929 og finanskrisen i 2008)


Skyhøye lån og enorm optimisme før det smalt: Krakket i 1929 har skremmende likhetstrekk med finanskrisen i 2008.

Dagsavisen 17.10 2008

Børsen på Wall Street i 1929 og 2008: Frustrerte meglere må innse at milliarder av papirpenger fordufter minutt for minutt. Men kan vi unngå at det følger et stygt tiår denne gang?

Året er 1929 og optimismen er enorm i USA, verdens økonomiske supermakt. Aksjeprisene stiger til himmels og setter rekord etter rekord. Stadig flere lokkes inn i aksjemarkedet og bankene låner ut penger som aldri før. Vanlige folk, uten noen som helst økonomisk kompetanse, lokkes til å lånefinansiere aksjekjøp med bare en tredel egenkapital.

2007: Boligmarkedet er det nye aksjemarkedet for folk flest. Bankene i USA, som fremdeles er verdens økonomiske supermakt, og i en rekke andre land, finansierer boligkjøp som aldri før. Lokkemidler, som avdragsfrie år og lave krav til sikkerhet, sender boligprisene til himmels og de gode tidene gjør at børsene verden over igjen setter rekord etter rekord.

Men så smalt det.

24. oktober 1929 «Den svarte torsdagen». Pessimismen har for lengst begynt å bre seg hos investorene i Wall Street, verdens finanshovedgate. Etter en drøy måned med skjelvende marked ble pessimisme til panikk og 12,9 millioner aksjer skiftet eiere. Dette var på en tid da aksjekurser manuelt ble skrevet inn på papirruller, og skriverne gikk for fullt hele dagen.

Dagen markerer starten på krakket i 1929 og begynnelsen på det som etter hvert ble omtalt som «Den store depresjonen». I løpet av bare tre år gikk 91.000 bedrifter i USA over ende og arbeidsledigheten nådde katastrofale nivå. Aksjemeglere, som hadde tjent store penger i årene før, var plutselig blakke og noen av disse valgte å kaste seg ut fra en bru, eller de nybygde skyskraperne i storbyene. På det meste sto 25 prosent av den arbeidsføre befolkningen uten jobb og lange køer oppsto utenfor matstasjoner, som tilbød gratis mat til de trengende.

En lang kø av arbeidsløse og hjemløse amerikanere i kø for å få gratis middag utenfor en kommunal matstasjon i New York. Foto: Scanpix

Krisen sendte kraftige sjokkbølger over hele verden og mange andre land ble hardt rammet. Spørsmålene var imidlertid flere en svarene og handlekraftige personer på ytterste høyre og venstre fløy tiltrakk seg store tilhengerskarer. Den tyske Weimarrepublikken vendte seg til høyre i håp om at Adolf Hitler og nazistpartiet skulle gjenreise nasjonen. Januar 1933 kom han til makten og resultatene lot ikke vente på seg: Utbyggingen av infrastruktur og Tysklands krigsmaskineri satte en kraftig demper på depresjonen og førte til at nazismen fikk flere tilhengere andre steder på kontinentet.

I Sovjetunionen var situasjonen annerledes. Landet hadde nettopp vært igjennom en blodig revolusjon og innført en slags kommunisme. Dermed ble de skjermet for problemene som oppsto i USA og i resten av Europa, noe som bidro til at også sosialismen og kommunismen fikk en oppblomstring.

Så alvorlig var krisen, at det måtte en verdenskrig til for at det igjen skulle bli oppgangstider. Krigsutbruddet betydde nemlig «arbeid for alle» og storstilt produksjon av militærutstyr, som gjorde at de som satt på pengene igjen fikk investeringslyst. 1939 markerer derfor ikke bare starten på andre verdenskrig, men også slutten på Den store depresjonen.

Krisen på 30-tallet la grunnlaget for en oppblomstring av ekstremisme. Her sitter Adolf Hitler (t.v.) sammen Benito Mussolini i Firenze i 1938. Foto: Scanpix

«Enhver som kjøpte aksjer i midten av 1929 og holdt fast ved dem, gikk mesteparten sitt voksne liv før han eller hun kom tilbake igjen i null.» skriver den amerikanske økonomen Richard M. Salsman.

Men trengte det gå så langt, eller er det prisen vi må betale for å ha et fritt marked? Den russiske økonomen Nikolai Kondratiev presenterte allerede i 1925 en teori om en økonomisk 50-årssyklus, som senere ble utarbeidet av den østerriksk-amerikanske økonomen Joseph Schumpeter. Schumpeter observerte hvordan det regelmessig siden slutten av 1700-tallet oppsto krisetider:

  • På slutten av det 18. århundre kom det som kan kalles den første industrielle revolusjon. Spinning og veving førte til en enorm økonomisk opptur i England, men store spekulasjoner i kanalutbygging resulterte i en enorm boble.
  • 1830-tallet markerte starten på den andre industrielle revolusjon. Denne gangen var det dampmaskinen og jernbanen som skapte begeistring. Igjen tok spekulasjonene overhånd og nok en krise inntraff.
  • På 1870-tallet kom stål- og elektrisitetsrevolusjonen, etterfulgt av nok en boble.
  • 1913: Henry Fords bilfabrikk i USA begynte å lage biler på samlebånd og den nye teknologien revolusjonerte verden. Masseproduksjonsrevolusjonen førte til enorm optimisme og det økonomihistoriker Haakon Gran karakteriserer som «Cowboykapitalisme». Men så kom altså 24. oktober 1929.

Samlebåndet til Henry Ford dannet grunnlaget for den teknologiske revolusjonen i forkant av krakket i 1929. Foto: Scanpix

Schumpeter forklarte det så enkelt som at ny teknologi skaper enorm optimisme blant investorene. Dette resulterer i enorme investeringer og en økonomisk opptur. Etter hvert som flere og flere investerer i den nye teknologien blir imidlertid konkurransen hardere og profittene går ned.

Dette fører over til en periode med det Schumpeter kalte «kreativ ødeleggelse». De sterkeste bedriftene overlever, mens de svakeste dør ut og gir rom for at nye forretningsideer kan vokse fram. Krisetidene har dermed den funksjon at de rensker opp i økonomien og inspirerer til nytenkning.

Det samme skjedde på 70-tallet, forklarer Haakon Gran, som underviser i markedsøkonomiens utvikling ved Handelshøyskolen BI.

– Gullalderen til kapitalismen er perioden fra 1945 til 1973. I den perioden utnyttet man fordelene man fikk fra masseproduksjonsteknologien stadig bedre, men så nådde det et metningspunkt og man fikk en ny krise, forklarer han.

Ut av krisen spiret en ny blomst: Et relativt ukjent amerikansk selskap som het Intel utviklet en mikroprosessor som førte verden over i datarevolusjonen. Igjen ble optimismen enorm og på slutten av 90-tallet var det nok å ha «.com» i firmanavnet for å tiltrekke seg store investeringer. Man trengte ikke engang ha produsert noe som helst. Det gikk som det måtte gå og 10. mars 2000 sprakk det fullstendig.

Men: Krisen var kortvarig og begrenset. Selv om mange IT-selskaper døde ut, økte ikke arbeidsledigheten noe særlig og etterspørselen etter varer holdt seg høy. Daværende sentralbanksjef i USA gjorde nemlig det han trodde var et sjakktrekk: Han skrudde renten helt ned i 1 prosent, slik at folk skulle fortsette å bruke penger. Det virket, men på en katastrofal måte, sett i etterpåklokskapens lys.

Istedenfor å bruke penger på investeringer i infrastruktur og i nye selskaper, fristet den lave renten nemlig folk til å satse tungt på boliginvesteringer. Utlånere kunne friste med lave renter, avdragsfrihet og lave krav til sikkerhet. Mange av utlånerne videresolgte nemlig låneavtalene til andre finansinstitusjoner, slik at de ikke løp risikoen selv. IT-boblen ble rett og slett erstattet med boligboblen og krisen ble utsatt noen år, til de avdragsfrie årene til låntakerne var forbi. En fatal konsekvens av dette ble Terra-skandalen i Norge, der åtte kommuner tapte milliardbeløp på at amerikanere ikke klarte å innfri lånene sine.

Ordførerne i fire av kommunene som ble rammet av Terra-skandalen holder pressekonferanse etter møtet med kommunalministeren. Foto: Scanpix

Både krisen på 30-tallet og krisen i dag kan dermed forklares med naturlige svingninger. Spørsmålet er om vi tok nok lærdom av krisen den gangen, til at vi kan dempe effektene i dag.

Et land som tidlig kom opp med en løsning den gang, var Japan. Finansminister Takahashi Korekiyo innså at dersom pessimismen førte til at pengebruken gikk ned, ville det føre til at bedrifter gikk over ende og at arbeidsledigheten gikk opp. Dette ville igjen føre til ytterligere lavere forbruk og dermed fikk man en grusomt ond sirkel.

Løsningen Korekiyo kom opp med var derfor enorme økninger i statlige investeringer, slik at både sysselsettingen og etterspørselen holdt seg høy. Det er nettopp denne politikken, den langt mer kjente britiske økonomen John Maynard Keynes senere forfektet. For Japan sin del fungerte det så bra, at de istedenfor depresjon sto i fare for å få en overopphetelse av økonomien. Korekiyo reduserte derfor militærinvesteringene til Japan, noe som resulterte i at han i 1936 ble likvidert av japanske militærtopper.

I USA var motstanden mot en slik motkonjunkturpolitikk langt større. Franklin D. Roosevelt overtok som president for Herbert Hoover i 1933 og innførte 15 nye lover på bare 100 dager. Roosevelt hadde hatt flere møter med John Maynard Keynes og forsøkte å stimulere til økt forbruk, samtidig som han innførte strammere tøyler på finansmarkedet. En løsning for å få opp forbruket var å innføre tariffavtaler og fagbevegelser. Dessverre ble en rekke av lovene funnet å være grunnlovsstridige av høyesterett.

President Franklin D. Roosevelt forsøte å innføre en rekke lover for å få USA ut av depresjonen. Foto: Scanpix

– Roosevelt forsøkte å bygge en amerikansk velferdsstat, men mange mente at dette var en slags kommunisme, forklarer Gran. – Men på grunn av krisen sto kapitalkreftene svakere, så de måtte finne seg i en del, blant annet at det ble innført minstelønn. Når vi fikk gullalderen på 50-60-tallet ventet kapitalkreftene igjen på en måte å frigjøre seg på, utdyper han.

Keynes mente at man etter krigen skulle gradvis øke frihandelen, men at finansinstitusjonene måtte holdes i stramme tøyler. Ellers vil man få spekulasjon, som igjen vil føre til bobler. På 50- og 60-tallet var staten langt mer aktiv enn i dag og tøylene var strammere. At veksten aldri har vært større, verken før eller etter, kan dermed tyde på at Keynes hadde rett.

Tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan i USA, har et litt annet synspunkt enn Keynes. Mens den britiske økonomen mente at økte statlige investeringer er mer effektivt enn rentekutt, mener Greenspan det motsatte. Den tidligere sentralbanksjefen mener i tillegg at finanskrisen på 30-tallet kunne vært unngått, dersom sentralbanken hadde gått inn og reddet de første bankene fra konkurs.

Den britiske økonomen John Maynard Keynes (oppreist) mente det var viktig at staten bruker mye penger i nedgangstider. Foto: Scanpix

Konkursene førte nemlig til at mange tok ut sparepengene sine i frykt for at også deres bank skulle gå over ende. Dermed spredte bankkrisen seg som ild i tørt gress og i innen 1933 måtte 5.000 banker stenge dørene for godt. Dette er en av de viktigste grunnene til at det innføres krisepakker over hele verden. At en stor bank går over ende kan nemlig få ekstremt alvorlige konsekvenser.

Noen mener imidlertid at reaksjonen kom for sent også denne gangen. 15. september gikk den amerikanske storbanken Lehman Brothers konkurs, uten inngripen fra staten. I kjølvannet av dette har også en rekke andre amerikanske banker gått over ende og problemene har for lengst spredt seg over Atlanteren. Se bare til Island.

At vegringen for å redde finansinstitusjonene er stor, er likevel ikke så rart. For det første, er de selv i stor grad skyld i krisen som har oppstått. På 20-tallet både oppmuntret og deltok bankene i den fatale aksjespekulasjonen, mens de amerikanske finansinstitusjonene på 2000-tallet igjen sørget for den råtne utånseksplosjonen. For det andre er det en frykt for at dersom staten spytter inn penger nå, så vil det oppmuntre til at bankene vil fortsette å gamble i framtida: Staten vil jo uansett komme til unnsetning.

«Det er en vond vind som ikke blåser med seg noe godt til noen.» skrev den britiske avisen The Economist i slutten av 1929. Spørsmålet er om vi har lært siden den gang.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: